Hovedside/ Del 2 - Effekt av tiltak/ 2: Vegvedlikehold/ 2.7 Drift av sykkel- og gangarealer

2.7 Drift av sykkel- og gangarealer

Kapitlet er revidert i 2017 av Alena Høye (TØI)

Både fotgjengere og syklister har høyere ulykkesrisiko når vegene er dekket av snø og is, eller av løv, grus og lignende, eller når det er hull og ujevnheter på vegen. Vinterdrift av gang- og sykkelarealer kan redusere ulykkesrisikoen for syklister og fotgjengere ved at føreforholdene blir bedre, især når arealene blir mindre glatte. Feiing og salting samt varmsanding kan være egnede metoder for vinterdrift. Brøyting kan også være en egnet metode, men kan føre til at vegene blir glattere istedenfor mindre glatte. Oppvarming er trolig den mest effektive metoden. Om vinteren og under vanskelige føreforhold er det færre syklister og fotgjengere, samt et spesielt utvalg av syklister og fotgjengere som fortsetter å sykle/gå. Vinter- og annen drift av gang- og sykkelveger kan bidra til at flere går og sykler året rundt.

Problem og formål

Ferdselsarealer for gående og syklende skal ifølge Statens vegvesens håndbok R610 (2012) være «farbart og attraktivt for fotgjengere og syklister slik at de foretrekker å ferdes der framfor i kjørebanen». Drift av gang- og sykkelarealer har som formål å redusere risikoen for ulykker på glatt føre eller som følge av ujevnheter, hull, forurensing mv. Samtidig skal det sikres at slike trafikkområder er attraktive å ferdes på, også om vinteren, slik at terskelen for å gå og sykle året rundt reduseres. En lang versjon av dette kapitlet med mer detaljerte beskrivelser av resultatene og et større antall referanser finnes i Høye (2017). 

Snø/is, grus, sand, løv på vegen, ujevne overflater, samt sprekker og hull i vegen kan føre til problemer for syklister og fotgjengere. Bl.a. øker risikoen for å skli og falle, framkommeligheten kan være dårlig og det kan føre til utrygghet. Vinteren medfører ofte at vegene er dekket av snø og is.

Snøforholdene om vinteren kan påvirke syklisters og fotgjengeres ulykkesrisiko på mange ulike måter, bl.a. ved at:

  • På glatte veger er det større risiko for å skli og falle og motorkjøretøy og sykler får lengre bremseveg.
  • Farten er som regel lavere, noe som, hvis alt annet er lik, fører til at ulykker i gjennomsnitt er mindre alvorlige.
  • Fotgjengere og syklister kan velge å bruke andre arealer enn de ellers hadde gjort. F.eks. kan snø i sykkelfelt eller sykkelveg føre til at mange sykler enten i vegbanen eller på fortauet, mens ufremkommelig eller glatt fortau kan føre til at mange går på sykkelveger eller i sykkelfelt.
  • Om vinteren er det andre typer syklister enn om sommeren (se nedenfor).

I de følgende er funn fra empiriske studier om fotgjengernes og syklistenes ulykker og risiko oppsummert. Resultatene er mer detalj beskrevet i Høye (2017).

Fotgjengerulykker på glatt underlag: Fotgjengere har høyere risiko for fallulykker på snø-/isdekket veg enn på bar veg. Dette gjelder især eldre fotgjengere. En studie av fotgjengerulykker ved skadelegevakten i Oslo viser at andelen moderate eller alvorlige (istedenfor lette) skader blant fotgjengere er høyere om vinteren (29,1%) enn om sommeren (17,7%) (Oslo Universitetssykehus, 2017).

Risikoøkningen på glatt veg er større når det er små andeler av vegene som er glatte enn når det er store andeler som er glatte. Av alle fallulykkene blant fotgjengere skjer i Norge og Sverige over halvparten på glatt veg (snø/is eller sand/grus), selv om det er langt mindre enn halvparten av all fotgjengetrafikk som skjer på glatt veg.

Sykkelulykker på glatt veg: Syklister har høyere ulykkesrisiko på glatt veg enn på bar veg. Dette gjelder især eldre syklister. Hvorvidt sykkelulykker er mer alvorlige på glatt veg varierer mellom studiene. Blant ulykkene som skjer på glatt veg, er det flere eneulykker enn blant andre ulykker. Blant sykkelulykkene i Norge er det kun veldig små andeler (under 5%) som skjer på glatt veg (for det meste snø/is). Forklaringen er at det kun er en forholdsvis liten andel av all sykkeltrafikk som skjer på glatt veg.

Syklister om vinteren: Om vinteren er det langt færre som sykler enn om sommeren. De som sykler om vinteren er oftere menn, bruker oftere hjelm og lys, sykler fortere og er i gjennomsnitt mer sikkerhetsorienterte enn de som ikke sykler om vinteren.

Sykkelulykker og ujevnheter/hull i vegen: Ujevnheter og hull i vegen kan bidra til sykkelulykker, bl.a. ved at syklister sklir, mister balansen eller bråstopper og går over styret, eller at syklister unnamanøvrerer og kommer i konflikt med andre trafikanter.

Sykkelulykker og sikthindre: Sikthindre i form av vegetasjon kan føre til ulykker og konflikter når andre trafikanter eller endringer av vegforholdene eller linjeføringen er skjult. Sikthindre er et større problem for syklister enn for andre trafikanter.

Beskrivelse av tiltaket

Drift av gang- og sykkelanlegg omfatter:

  • Vinterdrift: Snøbrøyting, bortkjøring av snø, strøing med sand eller salt
  • Drift for øvrig: Fjerning av sand, grus, løv mv., rydding av vegetasjon og lapping av hull og ujevnheter.

For å hindre snø og is på gang- og sykkelanlegg kan også oppvarming benyttes. Dette er ikke strengt tatt et driftstiltak, men er likevel omtalt i dette kapitlet da formålet er det samme som for vinterdriftstiltakene.

Virkning på ulykkene

Vinterdrift

Virkninger av vinterdrift på ulykker med fotgjengere og syklister avhenger i stor grad av hvilke resultater (dvs. hvilke føreforhold) som oppnås. Resultatene avhenger av metoden som brukes i kombinasjon med værforholdene. Sammenhengene som ble funnet mellom føreforhold og ulykker (glattere veg medfører større ulykkesrisiko) tyder på at jo bedre føreforholdene er om vinteren, desto lavere vil ulykkesrisikoen være for fotgjengere og syklister. Siden det er resultatet, og ikke mengden eller metoden vinterdrift, som er avgjørende for ulykkesrisikoen, kan økt vinterdrift eller en bestemt metode ikke uten videre forventes å føre til redusert ulykkesrisiko under alle forholdene.

Resultater fra empiriske studier av hvordan ulike metoder for vinterdriften påvirker føreforholdene lar seg sammenfatte som følgende:

  • Feiing og salting («sopsalting») istedenfor brøyting og strøing med sand økte andelen bart føre fra 12 til 17% i studien til Bergström (2003, Sverige). Niska og Blomqvist (2016, Sverige) viser at feiing og salting er en egnet metode for å holde sykkelveger snø- og isfrie. Fordelen med metoden er at den gir god friksjon og framkommelighet for syklistene og at det ikke brukes sand som blir liggende på vegen. Metoden er imidlertid ikke egnet når det har dannet seg et islag på vegen. I slike tilfeller kan det være bedre å gå over til sanding.
  • Varmsanding gir bedre og mer langvarige effekter, samt lavere sandforbruk, enn vanlig sanding, især på veger med tykk isdekke. Tiltaket er mest egnet for veger med blandet trafikk (Niska, 2013, Sverige).
  • Brøyting kan fjerne snø og dermed bedre framkommeligheten, samt forhindre at vegen senere blir glatt som følge av tining og frysing. Brøyting kan imidlertid også gjøre vegen glattere ved at snøen komprimeres, især når den etterpå tiner og fryser igjen (Möller et al., 1991, Sverige).
  • Oppvarming er trolig det mest effektive tiltak for helt å fjerne snø og is (Hagen, 1990, Norge). Andelen bart føre er omtrent 85% på oppvarmede arealer, mens andelen var mellom 20 og 25% på arealer med normal vinterdrift i studien til Öberg et al. (1991, Sverige).

Føreforholdene påvirker hvor mye som sykles og gås, samt hvilke grupper av fotgjengere og syklister som går og sykler. Om vinteren sykles det generelt langt mindre enn om sommeren, noe som bidrar til at det skjer langt færre sykkelulykker om vinteren enn om sommeren. Syklistene som sykler om vinteren, har trolig lavere ulykkesrisiko enn syklister som kun sykler om sommeren (Høye et al., 2015). På den andre siden kan lite sykkeltrafikk i seg selv føre til at risikoen for den enkelte syklist øker («Safety in Numbers», Fyhri et al., 2016).

Antall fotgjengere går i mindre grad ned om vinteren enn antall syklister. Når det er vanskelige føreforhold er det især eldre, dvs. den mest risikoutsatte gruppen, som slutter å gå. Totalt sett kan dette bidra til at risikoen for en gjennomsnittlig fotgjenger er lavere om vinteren, selv om risikoen for hver enkel fotgjenger øker. 

Drift for øvrig

Det er ikke funnet empiriske studier av hvordan drift av gang- og sykkelanlegg for øvrig påvirker ulykker med syklister eller fotgjengere. Siden både sand, grus, løv og annen forurensing, hull og ujevnheter i vegen, samt vegetasjon som hindrer sikten, kan bidra til ulykker, kan driftstiltak som reduserer slike problemer forventes å redusere ulykker med fotgjengere og syklister.

Virkning på framkommelighet

Snø og is på gang- og sykkelarealer reduserer syklistenes og fotgjengernes framkommelighet. Mange velger å holde seg inne eller bruker bil i stedet for å gå på snø- og isføre. Dette gjelder spesielt spesifikke grupper som eldre, personer som bruker rullestol eller som går med barnevogn. I en norsk studie blant personer over 67 år i Oslo (Ragnøy, 1985) svarte 72% at de gikk sjeldnere ut om vinteren enn om sommeren, som regel på grunn av glatte fortau. 45% av de spurte ønsket å gå ut oftere om vinteren enn de faktisk gjorde.

Når syklisters framkommelighet på sykkelfelt/sykkelveg er redusert på grunn av snø og is, er det det ofte mulig å sykle i vegbanen istedenfor. Dette oppleves imidlertid av mange som utrygt (Spencer et al., 2013). For å nå målet om at flere skal sykle, også om vinteren, er det en forutsetning at sykkelinfrastrukturen oppleves som både trygt og fremkommelig året rundt (Bergström & Magnusson, 2002; Niska & Blomqvist, 2015).

En ulempe med bruk av salt på sykkelveger/sykkelfelt er at dette fører til rustskader på sykler (Cupina, 2015). Dette kan være en barriere mot sykling om vinteren. Forsøk i Sverige har imidlertid vist at syklistenes holdninger mot salting ble bedre etter innføringen av «sopsalt» metoden (Niska & Blomqvist, 2015).

Virkning på miljøforhold

Det er ikke funnet noen undersøkelser som dokumenterer virkningen på miljø­forhold av bedre vinterdrift av gangarealer. Strøsand må feies vekk om våren. Dette kan forbigående forårsake lokale støvproblemer. Salt kan forårsake problemer for både planter og vannkvalitet.  

Kostnader

Det er ikke funnet aktuelle kostnadstall for vinterdrift av gangarealer og sykkelveger.

Nytte-kostnadsvurderinger

Det foreligger ikke nytte-kostnadsanalyser av vinterdrift av gangarealer og sykkelveger. Vanlig brøyting synes ikke å redusere antall fallulykker blant fotgjengere. Opp­varming av fortau kan være et alternativ. I snørike vintre, når det må brøytes og strøs ofte, er det ikke nødvendigvis dyrere å ha oppvarmede fortau enn å brøyte og strø. En omdisponering av ressurser fra brøyting og strøing til opp­varming kan gi en gunstig effekt på skadetallene. Hva som er den optimale blanding av omfanget av oppvarming av fortau og andre typer vinterdrift er imidlertid ukjent. Variasjonen i gangtrafikkmengde er viktig i en slik diskusjon.

Formelt ansvar og saksgang

Initiativ til tiltaket

Statens vegvesens standard for drift og vedlikehold (Statens vegvesen, 2012, håndbok R610) beskriver både metoder for friksjonsforbedring og godkjente føreforhold for to vinterdriftsklasser for arealer for gående og syklende.

Formelt ansvar og saksgang

Brøyting og strøing iverksettes når behovskriteriene er oppfylt, det vil si under eller etter snøfall.

Ansvar for gjennomføring av tiltaket

Vegholder, eventuelt gårdeier, er ansvarlig for vinterdrift av gangarealer. Det vil si at ansvaret ligger hos staten for riksveg og fylkesveg og kommunen for kommunal veg. Staten har fra  1995 overtatt ansvaret for vinterdrift av gang- og sykkelveger langs riksveg. Tidligere var dette en kommunal oppgave.

Referanser

Bergström, A. (2003). More Effective Winter Maintenance Method for Cycleways. Transportation Research Record: Journal of the Transportation Research Board, No. 1824, Highway Maintenance Safety, Support, and Services, Maintenance, Paper No. 03-2061. Transportation Research Board. Washington.

Bergström, A. & Magnusson, R. (2002). Potential of transferring car trips to bicycle during winter. Transportation Research - Part A, vol. 37 (2003) 649-666.

Cupina, E. (2015). Analysis and improvement recommendations for winter maintenance on bike paths. Masters Thesis 2015:142. Gothenburg: Department of Civil and Environmental Engineering. Chalmers University of Technology.

Fyhri, A., Bjørnskau, T., Laureshyn, A., Sundfør, H. B., & Ingebrigtsen, R. (2016). Safety in Numbers - uncovering the mechanisms of interplay in urban transport. TØI-rapport 1466/2016. Oslo: Transportøkonomisk institutt.

Høye, A. (2017). Trafikksikkerhet for syklister. TØI-Rapport 1597/2017. Oslo: Transportøkonomisk institutt.

Høye, A., Sørensen, M.W.J. & De Jong, T. (2015). Separate sykkelanlegg i by. Effekter på sikkerhet, framkommelighet, trygghetsfølelse og transportmiddelvalg. TØI-rapport 1447/2016. Oslo: Transportøkonomisk institutt.

Möller, S., Wallman, C-G. & Gregersen, N. P. (1991). Vinterväghållning i tätort - trafik­säkerhet och framkomlighet. TFB och VTI forskning/research 2, 1991. Transportforskningsberedningen, Stock­holm.

Niska, A. (2013). Varmsandning på gång- och cykelvägar. Utvärdering i Umeå av för- och nackdelar med metoden. VTI rapport 796. Linköping: VTI.

Niska, A., & Blomqvist, G. (2015). Sopsaltning i Karlstad - utmaningar och möjligheter. VTI notat 25-2015. Linköping: VTI.

Niska, A., & Blomqvist, G. (2016). Sopsaltning av cykelvägar. Utvärdering av försök i Stockholm vintern 2014/15. VTI notat 29-2015. Linköping: VTI.

Oslo Universitetssykehus (2017). Snøen som falt i fjor. Fotgjengerskader i Oslo 2016, Oslo skadelegevakt. Rapport nr. IS-0617. Oslo Universitetssykehus, Helsedirektoratet, Statens vegvesen. 

Ragnøy, A. (1985) Gangtrafikk på vinterføre i Oslo. Kan vintervedlikeholdet hjelpe? Rapport. Transportøkonomisk institutt, Oslo.

Öberg, G., Gustafson, K. & Axelson, L. (1991) Effektivare halkbekämpning med mindre salt. MINSALT-projekts huvudrapport. VTI rapport 369. Statens väg- och transportforskningsinstitut (VTI), Linköping.

Samferdselsdepartementet (2015). Forskrift om krav til sykkel. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1990-02-19-119 (last accessed 21. nov. 2017).

Spencer, P., Watts, R., Vivanco, L., & Flynn, B. (2013). The effect of environmental factors on bicycle commuters in Vermont: influences of a northern climate. Journal of Transport Geography, 31, 11-17.

Statens vegvesen (2012). Håndbok R610 Standard for drift og vedlikehold av riksveger. 

 

Vil du hjelpe oss å forbedre Trafikksikkerhetshåndboken?


Det tar bare 2-3 minutter
Ja x Nei