6.3 Krav til føreres kunnskaper og ferdigheter

Kapitlet er delvis revidert i 2011 av Alena Høye (TØI)

Problem og formål

Et visst minimum av kunnskaper og ferdigheter er nødvendig for å kunne kjøre motorkjøretøy på en sikker måte. Hvis ikke myndighetene stiller visse minste­krav til føreres kunnskaper og ferdigheter for å få førerkort, vil føreres kunnskaper og ferdigheter variere svært mye. Minstekrav til føreres kunnskaper og ferdigheter skal forhindre at personer som på grunn av uvitenhet eller manglende ferdighet er uskikket til å føre motorvogn får førerkort. De representerer en rettledning for førerkortsøkere, trafikkskoler og andre om hva som kreves for å bestå førerprøven. Det finnes mange ulike typer kurs og opplæring som skal sikre at førere oppfyller minstekravene.

Krav til føreres kunnskaper og ferdigheter skal hindre at førere blir inn­blandet i ulykker på grunn av mangel på elementær førerdyktighet. Et annet mål med disse kravene er å fremme framkommeligheten ved å stille minstekrav til føreres trafikktilpasning.

Beskrivelse av tiltaket

Kravene til førernes kunnskaper og ferdigheter i Norge omfatter bl.a. kunn­skap om hvordan for eksempel trøtthet, alder, bruk av rusmidler og sykdom påvirker kjøreatferd og pres­tasjonsevne, ulike trafikantgruppers begrensninger, kunnskaper om kjøretøyet (bl.a. avgjøre om bremser, dekk og felg, styring, lys og sikkerhetsutstyr er i forskriftsmessig stand), kunnskaper om vegen og trafikkmiljøet (bl.a. trafikkreglene og trafikkskilt), kunnskap om bil­kjøringens risiko, trafikkulykkenes omfang og årsaker, kunnskaper om bilføreransvaret (bl.a. reglene om plikter ved trafikkuhell og til å forsikre motorvogn). Krav til grunnleggende kjøreferdigheter omfatter bl.a. tekniske kjøreferdigheter, kunnskap om korrekt atferd i kryss og ved forbikjøring, vurdering av fart og avstand, mørkekjøring og korrekt bruk av bilens lysutstyr.

Opplæringstiltak for spesielle kjøreferdigheter omfatter bl.a. glattkjøringskurs, mørkekjøringskurs, og kurs for eldre førere. Kurs for problemførere er beskrevet i kapittel 8.6. Glattkjøringskurs og nattkjøringskurs har som formål å gjøre førere oppmerksomme på risikoen ved kjøring på glatt føre eller i mørke. De fleste slike kurs som er blitt undersøkt i empiriske studier har også som formål å formidle kjøreferdigheter i kritiske situasjoner som for eksempel unnamanøvrering på glatt veg og kurvekjøring. Opplæringstiltak for eldre førere er som regel frivillige og har som formål å forbedre førernes generelle kjøreferdigheter. Slike kurs er basert på antakelsen av at kjøreferdigheter reduseres fra en alder av omtrent 65 år.

Virkning på ulykkene

Virkninger på antall ulykker er blitt undersøkt både for konkrete krav til førere og for spesifikke opplæringstiltak.

Krav til kunnskaper og ferdigheter

Sammenhengen mellom førernes teoretiske kunnskaper og ulykkesinnblanding er blitt undersøkt av

Waller og Goo, 1969 (USA)
Wallace og Crancer, 1971 (USA)
Hoinville, Berthoud og Mackie, 1972 (Storbritannia)
Pedersen og Christensen, 1973 (Norge)
Raymond og Tatum, 1977 (Storbritannia)
Dreyer og Janke, 1979 (USA)
Stoke, 1980 (USA)
Strang, Deutsch, James og Manders, 1982 (Australia)

Hovedfunnet er at det ikke finnes noen klar statistisk sammenheng mellom ulike indikatorer for førernes kunnskaper og ulykkesinnblanding.

En eldre britisk undersøkelse studerte sammenhengen mellom kunnskap og ulykkesrisiko blant motorsyklister (Raymond og Tatum, 1977). Undersøkelsen viste at det blant førere som fikk formell opplæring ikke var noen sammenheng mellom kunnskaper og ulykkesrisiko. Blant førere som ikke fikk formell opplæring, var det derimot en positiv sammenheng mellom kunnskaper og ulykkesrisiko. Det vil si at jo bedre kunnskaper førerne hadde, desto høyere var også deres ulykkesrisiko. Dette kan tyde på at måten kunnskaper tilegnes på, og kanskje måten de brukes på, har betydning for ulykkesrisikoen.

Førere med spesielle lærevansker kan ha høyere ulykkesrisiko enn andre førere. En amerikansk undersøkelse (Waller og Hall, 1980) fant at førere som valgte å avlegge en muntlig teoriprøve til førerprøven hadde 20% flere ulykker per fører enn førere som tok den vanlige, skriftlige teoriprøven.

Alt i alt gir de undersøkelser som foreligger om sammenhengen mellom føreres kunnskaper og deres ulykkesrisiko ikke grunnlag for klare konklusjoner. De fleste av undersøkelsene er gamle og metodisk relativt dårlige. Det er ikke alltid klart hvilke kunnskaper man har undersøkt. Tidligere gikk teoriopplæringen til fører­prøven i stor grad ut på å pugge skilt og trafikkregler. I dag legges det større vekt på risikoforståelse og på å forstå menneskets begrensninger som trafikant. Det foreligger ingen undersøkelser som viser hvilken betydning for eksempel bedre risiko­forståelse har for føreres ulykkesrisiko.

Opplæring i spesifikke ferdigheter

Det foreligger en rekke undersøkelser av hvordan trening i spesielle kjøre­ferdigheter virker på føreres ulykkesrisiko. En rekke typer ferdigheter er under­søkt. Tabell 6.3.1 sammenfatter resultatene basert på følgende undersøkelser:

Williams og O’Neill, 1974 (USA): førere som driver motorsport vs. vanlige førere
McKnight, Simone og Weidman, 1982 (USA): kurs for eldre førere
Eriksson, 1983 (Sverige): glattkjøringskurs for ambulanseførere
Hess og Born, 1987 (Sveits): frivillig glattkjøringskurs for bilførere
Glad, 1988 (Norge): obligatorisk glattkjøringskurs / nattkjøringskurs for nye førere
Keskinen, Hatakka, Katila og Laapotti, 1992 (Finland): obligatorisk glattkjøringskurs / nattkjøringskurs for nye førere
Moe, 1992 (Norge): førere som driver motorsport vs. vanlige førere
Siegrist og Ramseier, 1992 (Sveits): frivillig glattkjøringskurs for bilførere
Janke, 1994 (USA): kurs for eldre førere
Berube, 1995 (USA): kurs for eldre førere
Christensen og Glad, 1996 (Norge): obligatorisk glattkjøringskurs for nye tungbilførere
Ulleberg, 2006 (Norge): kurs for eldre førere

 

Tabell 6.3.1: Virkninger av ferdigheter og ferdighetstrening for bilførere på antall ulykker per fører.

 

Prosent endring av antall ulykker

Skadegrad

Ulykkestyper som påvirkes

Beste
anslag

Usikkerhet
i virkning

Glattkjøringskurs

Uspesifisert

Ulykker med personbiler på glatt føre

+12

(+7; +18)

Uspesifisert

Ulykker med ambulanser på glatt føre

+45

(-35; +220)

Uspesifisert

Ulykker med tunge kjøretøy på glatt føre

+22

(+9; +36)

Nattkjøringskurs for personbilførere

Uspesifisert

Ulykker i mørke

+11

(+4; +20)

Kurs for eldre førere

Uspesifisert

Ulykker med eldre førere

-1

(-5; +1)

Førere som driver motorsport vs. andre førere

Personskadeulykker

Alle ulykker

-48

 (-69; +48)

Materiellskadeulykker

Alle ulykker

-37

(-49; -23)

 

Glattkjøringskurs ser ut til å føre til en økning av antall ulykker. Økningen er minst for personbilførere og størst for ambulanser. Forklaringen er trolig at slike kurs kan gi førere en urealistisk tro på egne ferdigheter og muligheten for å unngå ulykker under vanskelige kjøreforhold. Dette kan tenkes å føre til mindre forsiktig kjøreatferd. Innholdet i glattkjøringskurset for personbil i Norge er endret etter at Glads (1988) undersøkelse ble gjort. Det legges nå mer vekt på å lære førerne at glatt føre kan by på overraskende farer som førerne ikke kan regne med å mestre og mindre vekt på å beherske vanskelige situasjoner. Virkningene av det nye glattkjøringskurset på antall ulykker er foreløpig ikke undersøkt.

Nattkjøringskurs ser ikke ut til å øke antall ulykker per fører. Glad (1988) fant at mørkekjøringskurs i fase 2 av fører­opplæringen reduserte antall ulykker i mørke per fører med 37% (-70%; -4%). Denne virkningen ble bare funnet blant menn og bare for de to første årene etter kurset. Tilsvarende resultater ble ikke funnet for mørkekjøringskurset i fase 1 av fører­opplæringen. Dette resultatet kommenteres slik i rapporten (Glad, 1988, s 36): "Noe rart er det at den (ulykkesreduksjonen) bare synes å gjelde mannlige førere. Det er også noe merkelig at kurset skulle ha den ønskete virkning når det tas i fase 2, men ikke når det tas i fase 1." Det antydes videre at menn må antas å kjøre med mindre sikkerhetsmargin enn kvinner. De har derfor et større potensiale for å øke sikkerheten ved å kjøre mer forsiktig. Dette kan være en forklaring på at mørke­kjøringskurset bare synes å virke ulykkesreduserende blant menn.

Kurs for eldre førere ser ikke ut til å påvirke antall ulykker med eldre førere når man ser på den sammenlagte effekten som gjelder alle typer kurs. Det norske kurset Bilfører 65+ som ble evaluert av Ulleberg (2006) har vist seg å redusere ulykkesrisikoen blant kursdeltakerne med mellom 22 og 35%. Effekten er ikke statistisk signifikant.

Førere som driver motorsport: Førere som driver motorsport har bedre kjøreferdigheter enn de fleste andre førere. Resultatene sier derfor indirekte noe om betydningen av kjøreferdighetene. Det totale antall ulykker per fører er i gjennomsnitt 23% høyere blant førere som er aktive innen motorsport enn blant andre førere. I den amerikanske undersøkelsen forelå det ikke opplysninger om førernes kjørelengde. I den norske undersøkelsen ble slike opplysninger samlet inn. Det viste seg da at motorsportførerne hadde 48% lavere risiko for å bli innblandet i personskadeulykker per kjørt km enn vanlige førere. Motorsportførernes risiko for å bli innblandet i materiellskadeulykker var 37% lavere enn for vanlige førere. Motorsportførerne kjørte mye lengre per år enn vanlige førere. Dette kan trolig forklare noe av forskjellen i ulykkesrisiko. Ulykkesrisikoen per kjørt km synker jo flere km en fører kjører per år (Forsyth, Maycock og Sexton, 1995).

De fleste resultater tyder ikke på at trening i spesielle ferdigheter reduserer ulykkestallet. Det er en tendens til det motsatte. Av dette kan man ikke slutte at gode kjøreferdigheter i seg selv er uheldig for trafikksikkerheten. Forklaringen på resultatene over ligger nok snarere i måten en fører velger å bruke sine ferdigheter på i trafikken. En fører som vet at han eller hun har gode ferdigheter på ett eller annet område, kan bli fristet til å velge en mindre forsiktig kjøreatferd enn en fører som er mer usikker på egne ferdigheter. Den faglige utfordringen for dem som driver med føreropplæring, er følgelig å gi ferdighetsopplæringen et slikt innhold og en slik form at man unngår å gi førerne urealistiske oppfatninger om deres ferdigheter.

Virkning på framkommelighet

Det er ikke dokumentert hvilke virkninger, om noen, de krav som stilles til føreres kunnskaper og ferdigheter har for framkommeligheten. Ett av kravene til førere er at de skal kunne kjøre på en måte som ikke unødig hindrer annen trafikk.

Virkning på miljøforhold

Det er ikke dokumentert noen virkninger på miljøforhold av dagens krav til føreres kunnskaper og ferdigheter.

Kostnader

De direkte kostnader som er forbundet med å stille krav til føreres kunnskaper og ferdigheter er små. Kravene kan indirekte medføre kostnader ved at opplæring er nødvendig for å oppfylle kravene. Kostnader til opplæring behandles i egne kapitler.

Nytte-kostnadsvurderinger

Det foreligger ingen nytte-kostnadsvurderinger av de krav som stilles til føreres kunnskaper og ferdigheter. Det er ikke mulig å beregne nytte-kostnadsverdien av disse kravene uten å trekke inn kostnadene til den opplæring som er nødvendig for å oppfylle kravene. Kostnader og nytte ved opplæring behandles i kapitlene 6.4, 6.5, 6.7 og 6.8.

Formelt ansvar og saksgang

Initiativ til tiltaket

Det er vegmyndighetene, i første rekke Samferdselsdepartementet og Veg­direktoratet, som bestemmer hvilke krav som skal stilles til føreres kompetanse i Norge. Initiativ til endringer i disse kravene kan bli tatt av disse myndighetene selv, trafikkskolebransjen, politikere eller andre.

Formelle krav og saksgang

Krav til føreres kompetanse framgår av Vegtrafikkloven og forskrift om trafikkopplæring og førerprøve. Mål og innhold for føreropplæringen er fastsatt i forskriften. Opplæringen skal bidra til å utvikle ansvarlige bilførere. En del av opplæringen er obligatorisk og kan bare gjennomføres ved godkjent trafikkskole.

I samsvar med forskriftskravene, har Vegdirektoratet har utarbeidet læreplaner for føreropplæringen i de enkelte førerkortklassene (M146, M 147, A1, A, B, BE, C1, C1E, C, CE, D1, D1E, D, DE, T og S). Læreplaner gir føringer for hvordan trafikkskolene skal gjennomføre opplæringen.

Ansvar for gjennomføring av tiltaket

Statens vegvesen fører tilsyn med at trafikkskolene driver opplæring i samsvar med det som er fastsatt.  Ved førerprøven kontrolleres om føreren har de nødvendige kunnskaper og ferdigheter til å førerkort.

Referanser

Berube, E. (1995). Evaluation of Mature Driver Improvement Program Home-Study Courses. Report RSS-95-157. California Department of Motor Vehicles.

Christensen, P. & A. Glad. (1996). Obligatorisk glattkjøringskurs for førere av tunge biler. Effekt på ulykkesrisikoen. TØI-rapport 334. Transportøkonomisk institutt, Oslo.

Dreyer, D. & M. Janke. (1979). The effects of range versus nonrange driver training on the accident and conviction frequencies of young drivers. Accident Analysis and Prevention, 11, 179-198.

Eriksson, R. (1983). Utvärdering av utbildning vid trafikövningsplatser. Examensarbete. Pedagogiska institutionen, Uppsala Universitet, Uppsala.

Glad, A. (1988). Fase 2 i føreropplæringen. Effekt på ulykkesrisikoen. TØI-rapport 15. Transportøkonomisk institutt, Oslo.

Hess, E. & P. Born. (1987). Erfolgskontrolle von Antischleuderkursen. Bfu-Report 10. Schweitzerische Beratungsstelle für Unfallverhütung (BFU), Bern.

Hoinville, G., R. Berthoud & A. M. Mackie. (1972). A study of accident rates amongst drivers who passed or failed an advanced driving test. Report LR 499. Transport and Road Research Laboratory, Crowthorne, Berkshire.

Janke, M. K. (1994). The Mature Driver Improvement Program in California. Transportation Research Record, 1438, 77-83.

Keskinen, E., Hatakka, M., Katilla, A. & Laapotti, S. (1992). Onnistuiko kuljettajapetuksen uudistus? Seurantaprojektin loppuraportti. Psykologian Tutkimuksia 94. Turun Yliopisto, Turku.

McKnight, A. J., Simone, G. A. & Weidman, J. R. (1982). Elderly Driver Retraining. Final Report. Report DOT-HS-806 336. Washington DC, US Department of Transportation, National Highway Traffic Safety Administration,

Moe, D. (1992). Motorbaner og trafikksikkerhet. Rapport STF63 A92010. SINTEF Samferdselsteknikk, Trondheim.

Pedersen, T. O. & P. Christensen. (1973). En kartlegging av bilføreres forståelse av vike¬pliktregler og skilt. TØI-rapport 139. Transportøkonomisk institutt, Oslo.

Raymond, S. & S. Tatum, S. (1977). An evaluation of the effectiveness of the RAC/ACU motor cycle training scheme - final report. University of Salford, Department of Civil Engineering, Road Safety Research Unit, Salford.

Siegrist, S. & E. Ramseier. (1992). Erfolgskontrolle von Fortbildungskursen für Autofahrer. Bfu-Report 18. Schweitzerische Beratungsstelle für Unfallverhütung (BFU), Bern.

Stoke, C. B. (1980). Effectiveness of written test of drivers’ knowledge of rules of the road. Transportation Research Record, 782, 1-8.

Strang, P.M., Deutsch, K.B., James, R.S. & Manders, S.M. (1982). A comparison of on-road and off-road driver training. Report 1/1982. Road Safety and Traffic Authority, Canberra, Australia.

Ulleberg, P. (2006). Blir man bedre billist etter oppfriskningskurs? Evaluering av kurset "Bilfører 65+" (Evaluation of the  "Driver 65+" refresher course for elderly drivers). TØI Report 841/2006. Oslo: Institute of Transport Economics.

Wallace, J. E. & A. Crancer. (1971). Licensing examinations and their relation to subse¬quent driving record. Behavior Research in Highway Safety, 53-65.

Waller, J. A. & J. T. Goo. (1969). Highway crash and citation patterns and chronic-medical conditions. Journal of Safety Research, 1, 13-27.

Waller, P. F. & R. G. Hall. (1980). Literacy - A Human Factor in Driving Performance. SAE Paper 800385, In: Accident Causation, 15-25. (Evans, L. ed.) Report SP-461. Warrendale, PA, Society of Automotive Engineers, Warrendale.

Williams, A. F. & B. O’Neill. (1974). On-the-road driving record of licensed race drivers. Accident Analysis and Prevention, 6, 263-270.