1.0 Innledning

Hovedtrekk i formelt ansvar og saksgang

Tiltakene skiller seg betydelig fra hverandre når det gjelder kravene til planlegging og den formelle saksgang når de tas i bruk. Vegbyggingstiltak krever omfattende planlegging, der en rekke berørte interessenter må trekkes inn. Planleggingen er komplisert og tar ofte flere år. Plan- og bygningsloven er det formelle grunnlaget for vegplanlegging. De mest brukte plantypene er kommunedelplan og reguleringsplan. Kommunedelplaner for veganlegg omfatter også en konsekvensutredning ihht. plan- og bygningslovens bestemmelser. En kommunedelplan med konsekvensutredning for større veganlegg (herunder motorveger) vil som regel bygge på forutgående avklaringer gjennom mer overordnete prosesser/utredninger, for eksempel rutevise utredninger for lengre vegstrekninger eller konseptvalgutredning (KVU) og ekstern kvalitetssikring (KS1). Avklaring av detaljer om plassering og utforming av et veganlegg skjer normalt gjennom reguleringsplan.

For alle riks- og fylkesveganlegg skal det i utgangspunktet utarbeides reguleringsplan. Det er imidlertid gjort unntak fra dette kravet som for små inngrep i forbindelse med vedlikehold, drift og mindre utbedringer av offentlig veg, så langt dette ikke er i strid med plan etter plan- og bygningsloven. I utgangspunktet er det kommunen som planmyndighet som fatter planvedtak for kommunedelplaner og reguleringsplaner for veganlegg. Dersom det foreligger innsigelse, vil det være Miljøverndepartementet som fatter endelig beslutning. Bruk av vegvedlikeholdstiltak er i stor grad styrt av behovskriterier og besluttes på et lavt nivå i systemet. Investeringer er i større grad gjenstand for politisk behandling.

Kostnader til vegutforming og vegutstyr dekkes, som en hovedregel, av staten for riksveg, fylkeskommunen for fylkesveg og kommunen for kommunal veg.