Hovedside/ Del 2 - Effekt av tiltak/ 8: Kontroll og sanksjoner/ 8.15 Regulering og kontroll av kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika

8.15 Regulering og kontroll av kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika

Kapitlet er skrevet i 2012 av Rune Elvik (TØI)

Problem og formål

Påvirkning av alkohol eller andre rusmidler øker ulykkesrisikoen betydelig. Virkningene av alkoholpåvirkning på risikoen for å bli innblandet i trafikkulykker har vært kjent i lang tid, i det minste siden den klassiske "Grand Rapids" studien tidlig på 1960-tallet (Borkenstein m.fl., 1964). Mindre har vært kjent om hvordan andre rusmidler påvirker ulykkesrisikoen.

Vegtrafikklovens bestemmelser om ruspåvirkning er nylig endret og presisert når det gjelder andre rusmidler enn alkohol. Paragraf 22 i vegtrafikkloven lyder slik:

"Ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel."

Inntil nylig har det ikke eksistert lovbestemte grenser for når man regnes som påvirket av et annet berusende eller bedøvende middel enn alkohol. Når det gjelder alkohol, regnes man som påvirket dersom konsentrasjonen av alkohol i blodet overstiger 0,2 promille (milligram per liter blod) eller 0,1 milligram per liter luft. Det er nylig innført tilsvarende grenser for andre berusende eller bedøvende midler (Samferdselsdepartementet, Prop 9 L, 2010-2011; Samferdselsdepartementet, 2012). Disse grensene er fastsatt slik at de så vidt mulig skal være identiske med en påvirkningsgrad som tilsvarer den man har ved 0,2 promille alkohol. Grensene er ment som et uttrykk for nulltoleranse for påvirkning av medikamenter eller narkotika under kjøring med motorvogn. Grensene gjelder benzodiazepiner (beroligende legemidler, herunder sovemedisin), der ni ulike stoffer er spesifisert, cannabis, GHB (beroligende legemiddel), hallusinogener, opioider, og sentralstimulerende stoffer (amfetamin, kokain, MDMA (ecstacy) og metamfetamin). I alt omfatter de lovbestemte grensene for påvirkning 20 ulike stoffer. Påvirkningsgrensene for andre berusende eller bedøvende midler enn alkohol er angitt som mikromol per liter blod. Et mol er stoffmengden som inneholder like mange molekyler som det er karbonatomer i 12 gram karbon av nukliden 12C. Et mikromol er et tusendels mol.

En vegkantundersøkelse utført i 2005-2006 (Gjerde m.fl., 2008) gir opplysninger om hvor mye av trafikkarbeidet i Norge som utføres av førere som har påvisbare konsentrasjoner av medikamenter eller narkotika i kroppen. For de stoffer der det foreligger tilstrekkelig kunnskap om den ulykkesrisiko som er forbundet med å kjøre under påvirkning av dem, er det mulig å beregne det risikobidrag (attributable risk) kjøring under påvirkning av disse stoffene representerer. For stoffene amfetamin, metamfetamin, cannabis, diazepam, oxazepam, morfin, kokain og zopliklon er risikobidraget beregnet til 0,035 for personskadeulykker og 0,058 for dødsulykker. Dette betyr at dersom kjøring under påvirkning av disse stoffene ikke forekom, kunne antall drepte reduseres med 5,8 % og antall skadde reduseres med 3,5 %.

Formålet med regulering og kontroll av kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika er å redusere antall ulykker som kan knyttes til påvirkning av medikamenter eller narkotika.

Beskrivelse av tiltaket

Regulering av kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika er gitt i vegtrafikklovens paragraf 22, der tredje ledd lyder:

"Overstiger konsentrasjon i blodet av annet berusende eller bedøvende middel grenser fastsatt i forskrift med hjemmel i loven eller en mengde slikt middel i kroppen som kan føre til så stor konsentrasjon av slikt middel i kroppen, regnes han i alle fall for påvirket i forhold til bestemmelsene i loven. Dette gjelder likevel ikke hvor overskridelsen skyldes legemiddel inntatt i henhold til gyldig resept."

I forskriften som bygger på denne lovbestemmelsen, er grenser for konsentrasjon som skal tilsvare 0,2 promille, 0,5 promille og 1,2 promille alkohol fastsatt. Disse grensene er som nevnt over angitt som mikromol per liter blod. Det er angitt grenser for 20 stoffer. Grensene trådte i kraft 1. februar 2012. Grensene fremgår av tabell 8.15.1.

Tabell 8.15.1: Grenser for påvirkning av berusende eller bedøvende middel.

Stoffer

Straffbarhets­grense (mikromol/liter fullblod)

Grense svarende til 0,5 promille (mikromol/liter fullblod)

Grense svarende til 1,2 promille (mikromol/liter fullblod)

Benzodiazepiner og liknende

Alprazolam

0,010

0,020

0,050

Diazepam

0,200

0,500

1,200

Fenazepam

0,005

0,015

0,030

Flunitrazepam

0,005

0,010

0,025

Klonazepam

0,004

0,010

0,025

Nitrazepam

0,060

0,150

0,350

Oxazepam

0,600

1,500

3,000

Zolpidem

0,100

0,250

0,600

Zopiklon

0,030

0,060

0,150

Cannabis

THC

0,004

0,010

0,030

GHB

GHB

100

300

1200

Hallusinogener

Ketamin

0,200

0,500

1,200

LSD

0,003

*

*

Opioider

Buprenorfin

0,002

*

*

Metadon

0,080

*

*

Morfin

0,030

0,080

0,200

Sentralstimulerende

Amfetamin

0,300

*

*

Kokain

0,080

*

*

MDMA

0,250

*

*

Metamfetamin

0,300

*

*

* Grenser er ikke fastsatt fordi sammenhengen mellom stoffkonsentrasjon i blodet og ulykkesrisiko/presentasjonsforringelse er svært variabel eller dårlig dokumentert. Uttalt påvirkning vil for eksempel kunne ses ved lave konsentrasjoner, spesielt noe tid etter større inntak av amfetamin/metamfetamin.

Hjemmel for å drive kontroll av de reguleringer som fremgår av tabell 1 er gitt i vegtrafikklovens paragraf 22a, som lyder slik:

"Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test av om motorvognfører er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel når:

  1. det er grunn til å tro at han har overtrådt bestemmelsene i § 22,
  2. det er grunn til å tro at han har overtrådt andre bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne lov, og departementet har bestemt at overtredelsen kan ha slik virkning,
  3. han med eller uten skyld er innblandet i trafikkuhell, eller
  4. han er blitt stanset i trafikkontroll."

Politiet kan benytte metoden tegn og symptomer for å undersøke mulig påvirkning av medikamenter eller narkotika. Dersom politiet har grunn til å tro at en fører er påvirket, kan føreren framstilles for blodprøve, spyttprøve og klinisk legeundersøkelse for å fastslå påvirkningen.

Politiet har testet et apparat for å måle mulig påvirkning av medikamenter eller narkotika ved hjelp av spyttprøver. Det er foreløpig konkludert med at apparatet er for upålitelig til å brukes, men utviklingsarbeidet fortsetter. Et apparat som brukes vil uansett bare fungere som et screening-instrument. Ved positive utslag på apparatet, må føreren framstilles for legeundersøkelse, slik at det kan fastslås om påvirkningen ligger over de grenser som fremgår av tabell 8.15.1.

Reaksjonene mot kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika er parallelle til reaksjonene mot promillekjøring. Ved den laveste påvirkningsgraden, som tilsvarer en promille under 0,5, gis det en bot. Førerretten inndras ikke. Ved den mellomste påvirkningsgraden, som er ment å tilsvare en promille mellom 0,5 og 1,2 ilegges en bot og betinget eller ubetinget fengsel. I tillegg inndras førerretten. Ved den høyeste påvirkningsgraden, som er ment å tilsvare en promille over 1,2 ilegges en bot og ubetinget fengsel. Førerretten inndras.

Det gjøres ikke regelmessige vegkantundersøkelser der omfanget av kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika blir kartlagt. Analyser av blodprøver ved Folkehelseinstituttets divisjon for rettmedisin og rusmiddelforskning kan likevel gi en pekepinn om utviklingen over tid i forekomsten av medikamenter eller narkotika blant dem politiet fatter mistanke til og sender til legeundersøkelse. Det har de siste årene vært en økning antall analyser med positive funn for medikamenter eller narkotika. I årene 2007, 2008, 2009 og 2010 var antallet positive prøver (Folkehelseinstituttet, 2008, 2009, 2010 og 2011) 4339 (2007), 4525 (2008), 4590 (2009) og 4721 (2010). Det har de siste årene vært utført omtrent like mange analyser av medikamenter og narkotika som av alkohol ved Folkehelseinstituttet.

Virkning på ulykkene

Sammenheng mellom bruk av medikamenter eller narkotika og ulykkesrisiko

Det er utført en meta-analyse av studier av sammenhengen mellom bruk av medikamenter eller narkotika og risikoen for å bli innblandet i ulykker (Elvik, 2012). Meta-analysen omfattet 66 undersøkelser med til sammen 264 anslag på ulykkesrisikoen knyttet til bruk av medikamenter eller narkotika under kjøring. I tillegg ble 36 undersøkelser identifisert som av ulike grunner ikke kunne inngå i meta-analysen. Tabell 8.15.2 sammenfatter de viktigste resultater av meta-analysen. Tabell 8.15.2 presenterer i alt 24 anslag på ulykkesrisikoen ved bruk av medikamenter eller narkotika under kjøring, fordelt på 11 ulike stoffer.

Tabell 8.15.2: Resultater av meta-analyse av studier av sammenhengen mellom bruk av medikamenter eller narkotika under kjøring og ulykkesrisiko. Kilde: Elvik, 2012.

Stoff

Skadegrad

Oddsforhold for ulykkesinnblanding

95 % konfidensintervall for oddsforhold

Amfetamin

Dødsulykker

5,61

(2,74; 11,49)

 

Personskadeulykker

6,19

(3,46; 11,06)

 

Materiellskadeulykker

8,67

(3,23; 23,32)

Antidepressiva

Personskadeulykker

1,39

(1,17; 1,70)

 

Materiellskadeulykker

1,28

(0,90; 1,80)

Antihistaminer

Personskadeulykker

1,12

(1,02; 1,22)

Astmamedisin

Personskadeulykker

1,33

(1,09; 1,62)

Benzodiazepiner

Dødsulykker

2,30

(1,59; 3,32)

 

Personskadeulykker

1,65

(1,49; 1,82)

 

Materiellskadeulykker

1,35

(1,04; 1,76)

Cannabis

Dødsulykker

1,31

(0,91; 1,88)

 

Personskadeulykker

1,26

(0,99; 1,60)

 

Materiellskadeulykker

1,48

(1,28; 1,72)

Kokain

Dødsulykker

2,96

(1,18; 7,38)

 

Personskadeulykker

1,66

(0,91; 3,02)

 

Materiellskadeulykker

1,44

(0,93; 2,23)

Opiater

Dødsulykker

2,13

(1,23; 3,72)

 

Personskadeulykker

1,94

(1,51; 2,50)

 

Materiellskadeulykker

4,76

(2,10; 10,80)

Penicillin

Personskadeulykker

1,12

(0,91; 1,39)

Smertestillende midler

Personskadeulykker

1,06

(0,92; 1,21)

Zopiklon (sovemiddel)

Dødsulykker

2,60

(0,89; 7,56)

 

Personskadeulykker

1,42

(0,87; 2,31)

 

Materiellskadeulykker

4,00

(1,31; 12,21)

 

De fleste av anslagene indikerer en moderat økning i risiko. 15 av 24 anslag på risiko viser en økning på mindre enn 100 prosent, altså mindre enn en fordobling av risikoen. Kun tre anslag, som alle gjelder amfetamin, viser at risikoen mer enn femdobles.

Sammenlignet med den økning i ulykkesrisiko som er knyttet til alkoholpåvirkning, må økningen i risiko ved bruk av medikamenter eller narkotika betegnes som moderat. Alkoholpåvirkning mangedobler ulykkesrisikoen; ved høy promille øker risikoen for dødsulykker med en faktor på mer enn 500 (Glad, 1985). Det er imidlertid en rekke svakheter og kilder til usikkerhet ved risikotallene i tabell 8.15.2. De viktigste kan oppsummeres i følgende punkter:

(1) Det er ikke alltid klart om medikamenter eller narkotika er blitt brukt under kjøring eller umiddelbart før kjøring. Tre datakilder er benyttet for å fastslå bruk av medikamenter eller narkotika: (1) Selvrapportert bruk; (2) Foreskreven bruk ifølge resepter; (3) Bruk fastslått ved analyse av blodprøver eller andre kroppsvæsker. Det er bare den sistnevnte datakilden som gir objektive opplysninger om bruk av medikamenter eller narkotika og om dosen som er brukt. Kun et mindretall av undersøkelsene bygger på laboratorieanalyser.

(2) De fleste undersøkelser kontrollerer dårlig for andre faktorer som påvirker ulykkesrisikoen enn bruk av medikamenter eller narkotika. Det ble utviklet en skala for kvaliteten på undersøkelsene, med verdier mellom 0 (dårligste) og 1 (beste) (Elvik, 2012). Ingen undersøkelser scoret bedre enn 0,65 på denne skalaen. Sammenhengen mellom kvaliteten på undersøkelsene og anslagene på risiko ble undersøkt der det fantes mange nok anslag på risiko. Dette gjaldt 13 av de 24 resultatene i tabell 2. I seks av de 13 tilfellene viste (relativt) gode undersøkelser lavere anslag på risiko enn (relativt) dårlige undersøkelser. I fire av 13 tilfeller viste (relativt) gode undersøkelser høyere anslag på risiko enn (relativt) dårlige undersøkelser. De siste tre resultater viste en kurvilineær sammenheng mellom kvaliteten på en undersøkelse og anslaget på risiko.

(3) Det ble testet for publikasjonsskjevhet for 14 av de 24 resultatene i tabell 2. Med publikasjonsskjevhet menes at resultater som ikke er statistisk signifikante, eller som går i motsatt retning av det forskerne hadde ventet – for eksempel viser lavere ulykkesrisiko ved bruk av et stoff enn hvis man ikke bruker det – i mindre grad blir publisert enn resultater som er statistisk signifikante eller stemmer overens med forskernes forventinger. I 10 av de 14 tilfellene der det ble testet for publikasjonsskjevhet ble det funnet tegn til dette. De klareste bevisene for publikasjonsskjevhet gjaldt benzodiazepiner og cannabis. Ved korreksjon for publikasjonsskjevhet ble anslagene for risiko for personskadeulykker ved bruk av benzodiazepiner redusert fra 1,65 til 1,07. Anslaget for risiko for materiellskadeulykker ved bruk av cannabis ble redusert fra 1,48 til 1,14. I de øvrige tilfeller var virkningene på anslagene for risiko av å korrigere for publikasjonsskjevhet langt mindre.

(4) Praktisk talt ingen undersøkelser sier noe om hvor vanlig det er å bruke de ulike stoffene under kjøring. Økningen i risiko for personskadeulykker knyttet til bruk av amfetamin (6.19) kan ha vesentlig betydning for antall ulykker hvis 10 prosent av trafikken utføres av førere som er påvirket av amfetamin, men har neglisjerbar betydning hvis 0,1 promille av trafikken utføres av førere under påvirkning av amfetamin.

Alt i alt innebærer disse svakhetene at man ikke kan tolke resultatene i tabell 2 som uttrykk for årsakssammenhenger. De viser kun statistiske sammenhenger, som ved nærmere undersøkelse kan vise seg å være årsakssammenhenger, men som også kan vise seg å være resultater av dårlige data og mangelfull kontroll for andre risikofaktorer som påvirker ulykkesrisikoen.

Tiltak for å redusere kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika

Flere tiltak kan tenkes iverksatt for å redusere kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika. De viktigste er:

  1. Informasjon på legemiddelpakker for å gjøre brukeren oppmerksom på farer ved å kjøre etter at legemiddelet er tatt.

  2. Politikontroll av kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika; eventuelt også politikontroll for å begrense tilgang til narkotika.

  3. Behandlingstilbud for narkomane med sikte på avvenning, overgang til mindre farlige stoffer eller opplæring.

Det er gjort et begrenset litteratursøk på Sciencedirect med sikte på å finne studier om virkninger av disse tiltakene. Litteratursøket viste at det praktisk talt ikke finnes studier av tiltak rettet mot kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika.

De fleste studier om virkninger av merking av emballasje gjelder advarsler på sigarettpakker. Ytterst få studier handler om merking av legemidler. En studie av Lesch (2008) viste at opplæring kan bedre forståelsen av symboler som varsler om ulike farer. Ingen av de studerte symbolene gjaldt trafikkfare ved bruk av legemidler. Webb m.fl. (2008) undersøkte hvor godt pasienter forstod advarsler på legemiddelpakker. Pasientene kom med forslag til hvordan advarslene kunne gjøres mer forståelige. Ingen av advarslene gjaldt trafikkfare ved bruk av legemidlene. Et eksperiment (Schneider m.fl., 2012) viste at bruk av bilder på sigarettpakker, i stedet for tekst som advarer mot helsefaren ved røyking, økte motivasjonen til å slutte. Det er ikke kjent om dette resultatet kan overføres til vegtrafikk, det vil si om bilder av trafikkulykker eller skadde trafikanter på legemiddelpakker vil ha større avskrekkende virkning enn en varseltrekant eller en tekst som opplyser at man ikke bør kjøre bil etter å ha tatt legemiddelet.

En bred gjennomgang av studier av politikontroll i narkotikamiljøer (Kerr, Small og Wood, 2005) konkluderer med at slik kontroll utelukkende synes å ha skadelige virkninger. Kontrollene fører til at de narkomane blir mindre forsiktige i sin omgang med sprøyter eller andre hjelpemidler de bruker for å innta stoff. Dette øker faren for overdoser og andre helseskader blant de narkomane. Midlertidig nedgang i tilgangen på narkotiske stoffer kan øke prisen på disse, noe som kan føre til økt kriminalitet for å skaffe penger til narkotika.

Krausz og Kaiser (2012) peker på at samfunnets tilnærming til behandling av rusmiddelavhengighet fortsatt bærer preg av kriminalisering og stigmatisering, snarere enn en akseptering av at rusmiddelavhengighet er en sykdom som bør behandles av helsevesenet på lik linje med all annen sykdom. Kriminaliseringen av narkotikamisbruk er etisk ytterst betenkelig og har enorme skadevirkninger for de pasienter som lider av denne sykdommen. Medisinens historie er imidlertid full av eksempler på at psykiatriske lidelser ikke er blitt behandlet som sykdommer, men at pasienter med slike diagnoser i stedet er blitt kriminalisert, stigmatisert og utstøtt fra samfunnet.

McHugh, Hearon og Otto (2010) oppsummerer et stort antall undersøkelser om kognitiv atferdsterapi for rusmiddelavhengighet. De konkluderer med at slik terapi i det store og hele reduserer rusmiddelavhengighet blant pasienter med en slik diagnose.

Det er ikke funnet studier av virkninger av kontroller i trafikk rettet mot bruk av andre rusmidler enn alkohol. Promillekontroller har vist seg å redusere antall ulykker med 17% (Erke, Goldenbeld og Vaa, 2009). Virkningene på ulykkene av kontroller rettet mot andre rusmidler enn alkohol må antas å være mindre, da rusmidlene bidrar mindre til ulykker enn alkohol.

Virkning på framkommelighet

Regulering og kontroll av kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika har ingen direkte virkninger på framkommeligheten. Dersom politiet stanser biler ved kontroll, kan hver bil bli påført en forsinkelse på noen minutter.

Virkning på miljøforhold

Regulering og kontroll av kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika har ingen virkninger på miljøforhold.

Kostnader

Det foreligger ikke presise kostnadstall for regulering og kontroll av kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika. Det er flere typer kostnader ved slik regulering og kontroll:

  1. Kostnader ved utforming og vedtak av lover og forskrifter som regulerer kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika.
  2. Kostnader ved politikontroll av kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika, eventuelt også kostnader ved politikontroll rettet mot narkotikamisbrukere med sikte på å begrense tilgangen til narkotika.
  3. Kostnader ved sanksjoner for kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika, herunder kostnader ved fengselsstraff.

Vegtrafikklovgivningens bestemmelser om påvirkning av andre rusmidler enn alkohol er nylig endret. Kostnadene ved å utforme de nye bestemmelsene kan grovt anslås til i størrelsesorden 10-15 millioner kroner. Dette omfatter utredningsarbeid, utforming av ny lovtekst, vedtak av denne og kunngjøring av vedtaket.

Politiets kostngader til kontroll av ruspåvirket kjøring er anslått til 55 millioner kroner per år (Elvik, 2010). Dette omfatter både promillekontroller og annen rusmiddelkontroll. Det er ikke kjent hvordan kostnadene fordeler seg mellom promillekontroll og annen rusmiddelkontroll.

Hagen (1994) anslo kostnadene ved rettsvesen og fengsel knyttet til promillekjøring i 1992 til 61 millioner kroner per år. Omregnet til dagens priser tilsvarer dette 91 millioner kroner. Det er ukjent hvordan kostnadene fordeler seg mellom førere dømt for promillekjøring og førere dømt for annen ruspåvirket kjøring. Det er likevel rimelig å anta at det meste av kostnadene gjelder førere som er dømt for promillekjøring.

Nyttekostnadsvurderinger

Det er vanskelig å gjøre nyttekostnadsanalyser av tiltak rettet mot kjøring under påvirkning av medikamenter eller narkotika, siden virkningene av slike tiltak er lite kjent. De årlige samfunnsøkonomiske kostnadene ved personskadeulykker som kan antas å ha sammenheng med bruk av medikamenter eller narkotika kan anslås til omkring 880 millioner kroner. Det er, som nevnt over, vanskelig å anslå hvor mye av dagens tiltak rettet mot kjøring under ruspåvirkning som gjelder medikamenter eller narkotika. Tradisjonelt har det meste av disse tiltakene vært rettet mot alkoholpåvirkning. Det er rimelig å tro at dette fremdeles er tilfellet, selv om kontroller rettet mot annen ruspåvirkning enn alkohol har fått økt oppmerksomhet de siste årene.

Kunnskapene om kostnader ved tiltak rettet mot annen ruspåvirkning enn alkohol, samt nytten av slike tiltak, er i dag for dårlige til at nyttekostnadsanalyser er mulig.

Formelt ansvar og saksgang

Initiativ til tiltaket

Initiativ til å endre vegtrafikklovgivningens bestemmelser om påvirkning av medikamenter eller narkotika er tatt av Samferdselsdepartementet. Lovendringene ble forberedt i 2010 og 2011 og trådte i kraft 1. februar 2012. Initiativ til kontroller i trafikken tas av politiet. Politiet utarbeider hvert år en plan for trafikkontroller.

Formelle krav og saksgang

Kontroller utført i trafikk utføres i henhold til retningslinjer politiet har utarbeidet for slik kontroll. Endringer i lover og forskrifter skjer i henhold til Grunnlovens bestemmelser om lovvedtak og forvaltningslovens bestemmelser om utarbeiding av forskrifter.

Ansvar for gjennomføring av tiltaket

Ansvaret for å gjennomføre de tiltak som er beskrevet i dette kapitlet er fordelt mellom flere instanser. Det formelle ansvaret for å foreslå lovendringer ligger hos Regjeringen; i praksis ligger ansvaret hos det departement vedkommende lov etter sitt innhold hører under. Det faglige ansvaret for vegtrafikklovgivningen ligger i Samferdselsdepartementet. Departementet har også ansvar for å gi forskrifter til vegtrafikkloven. Myndigheten til å gi forskrifter kan delegeres til annen myndighet, for eksempel Vegdirektoratet.

Ansvaret for å drive kontroll i trafikken ligger hos politiet. Kontroller utføres både av Utrykningspolitiet og av det lokale politi.

Dersom en fører mistenkes for påvirkning av medikamenter eller narkotika, må det utføres en klinisk undersøkelse for å fastslå om konsentrasjonen av stoff i kroppen overstiger straffbarhetsgrensen. Klinisk undersøkelse utføres av lege. Blodprøver analyseres av Folkehelseinstituttet, divisjon for rettsmedisin og rusmiddelforskning.

Dersom analyseresultatet viser at straffbarhetsgrensen er overskredet, ligger ansvaret for å straffe føreren hos politi og påtalemyndighet. Ved lave konsentrasjoner idømmes en bot. Dette skjer administrativt og krever ikke rettsbehandling. Ved høyere konsentrasjoner må føreren framstilles i retten for å idømmes betinget eller ubetinget fengselsstraff. Har føreren tilstått forholdet, kan dom avsies av forhørsretten uten hovedforhandling. Har føreren ikke tilstått, må saken tas opp til hovedforhandling og politiet må da legge fram bevis for at føreren har kjørt under påvirkning av medikamenter eller narkotika. Resultater av kliniske undersøkelser er godtatt som fellende bevis.

Referanser

Borkenstein, R. F., Crowther, R. F., Shumate, R. P., Ziel, W. B. & Zylman, R. (1964). The role of the drinking driver in traffic accidents. Bloomington, Indiana, Department of Police Administration, Indiana University.

Elvik, R. (2010). Why some road safety problems are more difficult to solve than others. Accident Analysis and Prevention, 42, 1089-1096.

Elvik, R. (2012). Risk of road accident associated with the use of drugs: a systematic review and meta-analysis of evidence from epidemiological studies. Paper AAP-D-11-00605 submitted to Accident Analysis and Prevention. In revised form March 3, 2012.

Erke, A., Goldenbeld, C. & Vaa, T. (2009). The effects of drink-driving checkpoints on crashes – a meta-analysis. Accident Analysis and Prevention, 41, 914-923

Folkehelseinstituttet. (2008). Rusmiddelstatistikk for 2007 – funn i blodprøver fra pågrepne bilførere. Oslo, Folkehelseinstituttet.

Folkehelseinstituttet. (2009). Rusmiddelstatistikk. Funn i blodprøver hos bilførere med mistanke om påvirkning 2008. Oslo, Folkehelseinstituttet, 2009.

Folkehelseinstituttet. (2010). Rusmiddelstatistikk. Funn i blodprøver hos bilførere mistenkt for påvirket kjøring 2009. Oslo, Folkehelseinstituttet, 2010.

Folkehelseinstituttet. (2011). Rusmiddelstatistikk. Funn i blodprøver hos bilførere mistenkt for påvirket kjøring 2010. Oslo, Folkehelseinstituttet, 2011.

Gjerde, H., Normann, P. T., Pettersen, B. S., Assum, T., Aldrin, M., Johansen, U., Kristoffersen, L., Øiestad, E. L., Christophersen, A. S. & Mørland, J. (2008). Prevalence of alcohol and drugs among Norwegian motor vehicle drivers: a roadside survey. Accident Analysis and Prevention, 40, 1765-1772.

Glad, A. (1985). Research on drinking and driving in Norway. A survey of recent research on drinking and driving and on drinking drivers. State-of-the-.art report 15. Oslo, Institute of Transport Economics.

Hagen, K-E. (1994). Rullering av samfunnsøkonomisk regnskapssystem for trafikkulykker og trafikksikkerhetstiltak (SRT) for 1992. Arbeidsdokument TST/0570/94. Oslo, Transportøkonomisk institutt.

Kerr, T., Small, W. & Wood, E. (2005). The public health and social impacts of drug market enforcement: a review of the evidence. The International Journal of Drug Policy, 16, 210-220.

Krausz, M. & Kaiser, E. (2012). Private and public approaches to addiction treatment: evidence and beliefs. Chapter 16 in Addiction Neuroethics, 301-314.

Lesch, M. F. (2008). Warning symbols as reminders of hazards: impact of training. Accident Analysis and Prevention, 40, 1005-1012.

McHugh, R. K., Hearon, B. A. & Otto, M. W. (2010). Cognitive behavioral therapy for substance use disorders. Psychiatric Clinics North America, 33, 511-525.

Samferdselsdepartementet. (2010). Prop 9 L. Endringar i lov 18. juni 1965 nr 4 om vegtrafikk (endringar relatert til ruspåverka køyring m m). Oslo, Samferdselsdepartementet.

Samferdselsdepartementet. (2012). Forskrift om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende middle enn alcohol m m. Fastsatt 20. januar 2012. Oslo, Samferdselsdepartementet.

Schneider, S., Gadinger, M. & Fischer, A. (2012). Does the effect go up in smoke? A randomized controlled trial of pictorial warnings on cigarette packaging. Patient Education and Counseling, 86, 77-83.

Webb, J., Davis, T. C., Bernadella, P., Clayman, M. L., Parker, R. M., Adler, D. & Wolf, M. S. (2008). Patient-centered approach for improving prescription drug warning labels. Patient Education and Counseling, 72, 443-449.