Hovedside/ Del 2 - Effekt av tiltak/ 8: Kontroll og sanksjoner/ 8.14 Forbud mot bruk av håndholdt mobiltelefon i bil

8.14 Forbud mot bruk av håndholdt mobiltelefon i bil

Kapitlet er skrevet i 2010 av Rune Elvik (TØI)

Problem og formål

Å kjøre motorkjøretøy krever høy oppmerksomhet fra føreren. Uoppmerksomhet er en viktig medvirkende faktor ved mange trafikkulykker. Statens vegvesens dybdestudier av dødsulykker (Haldorsen, Rostoft og Moen 2009) oppga manglende informasjonsinnhenting som medvirkende årsak ved 61 dødsulykker i 2008. Det tilsvarer vel 25% av dødsulykkene i 2008. Det finnes ingen pålitelig statistikk som viser hvor ofte uoppmerksomhet medvirker ved trafikkulykker i sin alminnelighet. Studier av føreres atferd viser imidlertid at uoppmerksomhet er vanlig. En amerikansk undersøkelse (Stutts et al. 2005) viste at bilførere var distrahert, det vil si utførte en aktivitet som tok oppmerksomhet bort fra kjøringen, 14,5% av tiden bilen var i bevegelse. Den såkalte "100-bilstudien" i USA (The 100 car naturalistic driving study; Klauer et al. 2006) viste at risikoen for ulykker eller nestenulykker øker når føreren flytter blikket vekk fra vegen og trafikken.

Mange ting kan trekke førerens oppmerksomhet bort fra kjøringen. Mobiltelefoner er en relativt ny kilde til distraksjon under kjøring. Fra 1997 til 2008 økte antallet mobiltelefonabonnement i Norge fra 1,68 millioner til 5,25 millioner (Statistisk sentralbyrå 2004, 2009). Det er nå i gjennomsnitt mer enn ett abonnement per innbygger i landet. Bruken av mobiltelefon har økt enormt i samme periode. Det foreligger ikke opplysninger om hvor vanlig det er å bruke mobiltelefon under kjøring i Norge.

Det er gjort omfattende forskning om hvordan bruk av mobiltelefon under kjøring påvirker oppmerksomhet og kjøreatferd. Flere undersøkelser, som drøftes mer i detalj i avsnittet om virkninger på ulykkene, viser at bruk av mobiltelefon under kjøring øker ulykkesrisikoen. En rekke land har derfor innført begrensninger på bruk av mobiltelefon under kjøring. Det vanligste er at det er forbudt å bruke håndholdt mobiltelefon, men tillatt å bruke håndfri mobiltelefon.

Formålet med å regulere bruk av mobiltelefon under kjøring er å redusere, helst eliminere, den økning i ulykkesrisiko bruk av mobiltelefon medfører.

Beskrivelse av tiltaket

I 2000 ble bruk av håndholdt mobiltelefon under kjøring med motorkjøretøy forbudt i Norge. Fram til da hadde det vært tillatt å bruke alle typer mobiltelefon under kjøring. Bestemmelsen i paragraf 1 i forskrift om forbud mot førers bruk av håndholdt mobiltelefon under kjøring med motorvogn lyder slik (Cappelen 2009):

"Fører av motorvogn må ikke bruke mobiltelefon under kjøringen, med mindre mobiltelefonen under bruken er plassert i eller på en holder som er forsvarlig fastmontert i motorvognen. Holder skal være montert i umiddelbar nærhet av rattet og så nært førers ordinære synsfelt under kjøring som praktisk mulig, med mindre holderen er en integrert del av kjøretøyets originalinnredning."

I paragraf 2 defineres begrepene mobiltelefon, kjøring og bruk av mobiltelefon. Sistnevnte omfatter enhver bruk, det vil si samtale, oppringing, mottak av samtale og sending eller mottak av tekstmelding. Ved overtredelse av forbudet mot bruk av håndholdt mobiltelefon kan politiet ilegge et forenklet forelegg på 1300 kroner. Ifølge statistikk fra Statens innkrevingssentral økte antallet ilagte forelegg fra 2709 i 2004 til 13433 i 2008.

Virkning på ulykkene

Det foreligger en omfattende forskning om virkninger av mobiltelefon og reguleringer av bruken av mobiltelefon på trafikksikkerheten. Denne forskningen omfatter fire hovedtyper av studier:

  1. Studier av sammenhengen mellom bruk av mobiltelefon og ulykkesrisiko
  2. Studier av virkninger av reguleringer av bruk av mobiltelefon
  3. Studier av hvordan bruk av mobiltelefon påvirker føreres oppmerksomhet og atferd
  4. Studier av omfanget av bruk av mobiltelefon i trafikken

I denne oversikten legges hovedvekten på de to førstnevnte gruppene av undersøkelser, men de viktigste resultatene fra studier av oppmerksomhet og atferd vil også bli omtalt.

Ulykkesrisiko knyttet til bruk av mobiltelefon

Relevante undersøkelser: Det er vanskelig å gjøre gode undersøkelser av hvordan bruk av mobiltelefon påvirker ulykkesrisikoen. Dette skyldes i hovedsak to ting. For det første er det vanskelig å samle inn pålitelige opplysninger om bruk av mobiltelefon under kjøring – og da spesielt opplysninger som viser om mobiltelefon ble brukt ved en ulykke eller like før ulykken. For det andre påvirkes risikoen for ulykker av svært mange faktorer; ideelt sett ønsker vi å påvise det spesifikke bidraget bruk av mobiltelefon gir når alle andre risikofaktorer holdes konstant.

Det vi ideelt sett ønsker å vite er hvor mange ulykker som skjer mens mobiltelefonen er i bruk, og der bruken av mobiltelefon kan betraktes som en medvirkende årsak til ulykken. Ingen undersøkelser har til nå klart å fremskaffe slike opplysninger. De fleste undersøkelser studerer kun sammenhengen mellom enhver bruk av mobiltelefon under kjøring og enhver ulykke – uansett om mobiltelefonen ble brukt under eller like før en ulykke eller ikke. Følgende undersøkelser er funnet om virkninger av bruk av mobiltelefon under kjøring på ulykkesrisikoen:

Violanti og Marshall 1996 (USA)
Redelmeier og Tibshirani 1997A (Canada)
Sagberg 1998 (Norge)
Violanti 1998 (USA)
Laberge-Nadeau et al. 2003 (Canada)
Wilson et al. 2003 (Canada)
McEvoy et al. 2005 (Australia)
Hahn og Prieger 2006 (USA)
Klauer et al. 2006 (USA)
Beck, Yan og Wang 2007 (USA)
Gras et al. 2007 (Spania)
Backer-Grøndahl og Sagberg 2009 (Norge)

 

Metodeproblemer i undersøkelser om risiko ved bruk av mobiltelefon: Disse undersøkelsene kan deles i to grupper. Den ene gruppen har studert sammenhengen mellom bruk av mobiltelefon under eller like før en ulykke og ulykkesrisiko. Denne gruppen omfatter studiene til Redelmeier og Tibshirani (1997A), Sagberg (1998), McEvoy (2005), Klauer et al. (2006) og Backer-Grøndahl og Sagberg (2009). Den andre gruppen, som omfatter resten av underspøkelsene, har studert sammenhengen mellom bruk av mobiltelefon generelt og ulykker generelt. De to gruppene av undersøkelser har kommet til ulike resultater.

Det er brukt ulike metoder i undersøkelsene. Redelmeier og Tibshirani (1997A) og McEvoy et al. (2005) brukte begge den såkalte "case-crossover" metoden. Dette er en forholdsvis nylig utviklet epidemiologisk metode der de samme personer studeres i to ulike situasjoner. Den ene situasjonen defineres som en faresituasjon, den andre som en normal situasjon. Faresituasjonen er i dette tilfellet perioder der mobiltelefonen er i bruk, den normale situasjonen er perioder der mobiltelefonen ikke er i bruk. Disse periodene er identifisert så presist som mulig ved å benytte regninger fra mobilselskaper der tidspunktene for samtaler er registrert. Ved å sammenholde periodene der man hadde en mobilsamtale med tidspunktene for ulykkene, kan man avgjøre om mobiltelefonen ble brukt under ulykken eller like før den skjedde. Lengden av periodene brukes som mål på eksponering.

Siden det er de samme personene som studeres både i fareperiodene og de normale periodene har man full kontroll over alle individuelle egenskaper, samt over kjøretøyets egenskaper dersom personene kjører samme bil i alle perioder. Man vet dessuten om mobiltelefonen faktisk ble brukt eller ikke. Metoden betraktes derfor av mange som den beste metoden for å finne ulykkesrisikoen knyttet til bruk av mobiltelefon. Metodens pålitelighet er imidlertid helt avhengig av at man kan tidfeste mobilsamtaler og ulykker tilstrekkelig nøyaktig. Det er også viktig at man ikke regner med samtaler umiddelbart etter en ulykke, da disse samtalene rimeligvis ikke har bidratt til ulykken, men ofte finner sted for å tilkalle politi eller ambulanse.

Selv om metoden i prinsippet er god, peker Redelmeier og Tibshirani (1997B) på en rekke kilder til usikkerhet i den. Manglende eller unøyaktig tidfesting av mobilsamtaler eller ulykker fører ofte til stort databortfall; hvis dette bortfallet har sammenheng med andre risikofaktorer kan det føre til skjevheter. Metoden kan dessuten bare kontrollere for relativt stabile egenskaper ved førerne. Hvis en fører, eksempelvis var unormalt trøtt eller påvirket av andre risikofaktorer i faresituasjonen, kan den risikoen som tilskrives bruken av mobiltelefon bli for høy (siden også andre tidsavhengige risikofaktorer var til stede samtidig). Dessuten kontrollerer ikke metoden for egenskaper ved vegen eller trafikken som kan påvirke ulykkesrisikoen; hvis førerne kjører på andre typer veger eller under andre trafikkforhold i faresituasjonen enn i den normale situasjonen, kan også dette skape skjevheter.

Studien til Klauer et al. (2006) er en del av 100-bilstudien i USA. I likhet med studiene til Redelmeier og Tibshirani (1997A) og McEvoy et al. (2005) er tidspunktene for mobilsamtaler og ulykker eller nestenulykker her registrert objektivt, ikke oppgitt av førerne selv. Denne studien må derfor også betraktes som metodisk sterk. Studiene til Sagberg (1998) og Backer-Grøndahl og Sagberg (2009) bygger på selvrapportert bruk av mobiltelefon ved forsikringsmeldte uhell. Her er underrapportering en mulig feilkilde. Underrapportering av bruk av mobiltelefon vil likevel ikke nødvendigvis føre til en feilaktig beregning av risiko, hvis underrapporteringen er stabil over tid og ikke varierer mellom de gruppene som sammenlignes.

De fleste av de andre undersøkelsene på listen foran er spørreundersøkelser blant et utvalg av førere. I disse undersøkelsene gis det bare informasjon om man vanligvis bruker mobiltelefon under kjøring, ikke om telefonen ble brukt under eller like før en ulykke. Siden opplysningene om både mobiltelefonbruk og ulykker er helt generelle, vil virkningen av bruk av mobiltelefon på ulykkesrisikoen bli utvannet og høyst sannsynlig undervurdert. 

Anslag på risikoøkning ved bruk av mobiltelefon: Studiene der det er innhentet opplysninger om bruk av mobiltelefon i forbindelse med ulykker viser at relativ risiko knyttet til bruk av mobiltelefon er 2,42 (1,47; 3,97), det vil si at risikoen øker til mer enn det dobbelte. Dette anslaget bygger på seks resultater. Et 95% konfidensintervall er oppgitt i parentes. Økningen i risiko er statistisk signifikant.

Studier der det bare foreligger mer generelle opplysninger om bruk av mobiltelefon viser at relativ risiko øker til 1,28 (1,12; 1,46). Dette er en mye mindre økning i risiko enn studier som har mer presise opplysninger om bruk av mobiltelefon har funnet. Anslaget bygger på åtte resultater.

Muligheten for publikasjonsskjevhet er testet med "trim and fill" metoden (Høye og Elvik 2010). Det er påvist en mulig publikasjonsskjevhet i begge grupper av studier. Ved korreksjon for publikasjonsskjevhet ble relativ risiko i studier med opplysninger om faktisk bruk av mobiltelefon redusert fra 2,42 til 1,15 (0,77; 1,72), noe som viser en usedvanlig stor virkning av en mulig publikasjonsskjevhet. I studier som bare har generelle opplysninger om bruk av mobiltelefon ble relativ risiko redusert fra 1,28 til 1,04 (0,94; 1,16). Det vil si at hele den påviste økningen i risiko forsvinner når man korrigerer for publikasjonsskjevhet.

Studier som bygger på opplysninger om faktisk bruk av mobiltelefon i forbindelse med ulykker viser en tendens til at økningen i risiko er mindre i de nyeste undersøkelsene enn i de eldste. Dette fremgår av figur 8.14.1.

 fig_8_14_1.jpg

Figur 8.14.1: Endringer over tid i relativ risiko knyttet til bruk av mobiltelefon under eller like før ulykker.

Denne tendensen er i samsvar med undersøkelser som tyder på at risikoen ved å bruke mobiltelefon avtar jo mer erfaren brukeren er (Redelmeier og Tibshirani 1997A, Shinar et al. 2005). Det må antas at dagens mobiltelefonbrukere i gjennomsnitt er mer erfarne enn mobiltelefonbrukere for 15 år siden.

Sammenligning av håndholdt og håndfri mobiltelefon: Endring i ulykkesrisiko ved bruk av mobiltelefon er sammenlignet for håndholdt og håndfri mobiltelefon av:

Redelmeier og Tibshirani (1997A)
Sagberg (1998)
Laberge-Nadeau et al. (2003)
McEvoy et al. (2005)
Backer-Grøndahl og Sagberg (2009)

Til sammen gir disse undersøkelsene seks anslag på forskjellen i risiko mellom håndholdt og håndfri mobiltelefon. Fem av disse viser høyere risiko med håndholdt mobiltelefon. I gjennomsnitt viser undersøkelsene en økning i risiko på 20% med håndholdt mobiltelefon sammenlignet med håndfri. Økningen er ikke statistisk signifikant. Det er ikke testet for publikasjonsskjevhet i disse resultatene.

Virkninger av forbud mot bruk av håndholdt mobiltelefon: En rekke land og delstater i USA har innført forbud mot bruk av håndholdt mobiltelefon under kjøring med motorvogn. Det foreligger få undersøkelser av virkningene av disse forbudene. Den eneste undersøkelsen av virkninger på ulykkene som er funnet gjelder forbud mot håndholdt mobiltelefon i Japan (RoSPA 2002). Resultatene av denne undersøkelsen foreligger kun i en annenhånds kilde. Tabell 8.14.1 oppsummerer endringer i ulykkestall fra året før til året etter at forbudet ble innført.

Tabell 8.14.1: Ulykker der mobiltelefon ble brukt og ulykker totalt i Japan før og etter innføring av forbud mot bruk av håndholdt mobiltelefon i bil.

 

Ulykker der mobiltelefon ble brukt

Alle vegtrafikkulykker

Ulykker, skadde eller drepte

Før
(november 1998 - oktober 1999)

Etter

(november 1999 - oktober 2000)

Før

(november 1998 - oktober 1999)

Etter

(november 1999 - oktober 2000)

Ulykker

2.830 1.351 842.616 918.339

Skadde

4.118 1.925 1.040.443 1.138.147

Drepte

25 20 8.700 8.703

 

Det var en sterk nedgang i antallet trafikkulykker der mobiltelefon ble brukt. Nedgangen i antall drepte var noe svakere enn nedgangen i antall ulykker og skadde personer. Det totale antallet trafikkulykker gikk ikke ned. Ulykker der mobiltelefon ble brukt utgjorde i før-perioden en forvinnende liten andel av alle ulykker – litt over 0,3% av ulykkene og litt under 0,3% av antall drepte.

Tallene tyder på at et forbud kan redusere antall ulykker i tiltakets målgruppe, men at dette ikke kan forventes å gi målbare utslag på det totale antall ulykker dersom det er få ulykker knyttet til bruk av mobiltelefon.

I Storbritannia ble bruk av håndholdt mobiltelefon i bil forbudt fra desember 2003. Transport Research Laboratory (TRL) registrerte bruk av mobiltelefon før og etter forbudet ved hjelp av vegkantobservasjoner. Observatørene var utstyrt med et apparat som målte stråling fra mobiltelefoner, slik at man også kunne fange opp bruk av håndfrie telefoner. Andelen av trafikken der mobiltelefon ble brukt før og etter forbudet fremgår av tabell 8.14.2 (Dragutinovic og Twisk 2005).

Bruken av håndholdt mobiltelefon gikk ned, mens bruken av håndfri mobiltelefon gikk opp. Blant bilførere gikk den totale bruken av mobiltelefon ned; blant førere av tunge kjøretøy gikk den totale bruken av mobiltelefon ikke ned.

Tabell 8.14.2: Bruk av mobiltelefon i bil før og etter forbud mot bruk av håndholdt mobiltelefon i Storbritannia.

 

 

Bruk av mobiltelefon i prosent av trafikkarbeidet

Kjøretøy

Telefon

Før (2002)

Etter (2004)

I dag (2009)

Bil

Håndholdt (%)

1,8

1,2

1,4

 

Håndfri (%)

1,7

1,9

1,5

 

I alt (%)

3,5

3,1

2,9

Tunge kjøretøy

Håndholdt (%)

2,8

2,0

2,6

 

Håndfri (%)

1,4

2,5

2,4

 

I alt (%)

4,2

4,5

5,0

 

Siste registrering ble foretatt i 2009 (Department for Transport 2010). Den viser en fortsatt tendens til nedgangen i bruk av mobiltelefon blant bilister, men fortsatt økning blant førere av tunge kjøretøy. Bruken av håndholdt mobiltelefon er fortsatt lavere enn før forbudet blant bilførere, men har økt igjen til nesten samme nivå som før forbudet blant førere av tunge kjøretøy.

Tallene viser at et forbud mot bruk av håndholdt mobiltelefon i bil ikke blir overholdt av alle, men at et slikt forbud kan føre til at en høyere andel av bilistene benytter håndfri mobiltelefon.

I USA er det forbudt å bruke håndholdt mobiltelefon i en rekke delstater.  Den siste undersøkelsen om virkninger av disse forbudene er fra 2009 (McCartt et al. 2009). Den gjelder District of Columbia, New York og Connecticut. Virkningene er målt ved å føye kurver med Poisson-regresjonsanalyse til tidsrekker av data om bruk av håndholdt mobiltelefon innhentet ved hjelp av vegkantobservasjoner. For District of Columbia viste analysen en nedgang fra en predikert bruk av håndholdt mobiltelefon på 7,41% til 4,22%. Tilsvarende beregnet nedgang var fra 6,04% til 2,14% i Connecticut og fra 4,91% til 3,74% i New York. Dessverre ble bruk av håndfri mobiltelefon ikke registrert i denne undersøkelsen. Siden bruken av håndfri mobiltelefon kan tenkes å ha økt mer enn nedgangen i bruk av håndholdt mobiltelefon, sier undersøkelsen ikke noe om virkninger av forbudet. Undersøkelsen er verdiløs, siden den ikke gir all relevant informasjon om virkninger av forbudet mot bruk av håndholdt mobiltelefon. En tilsvarende undersøkelse om et forbud mot håndholdt mobiltelefon blant unge førere i North Carolina (Foss et al. 2009) må også betegnes som verdiløs, siden den ikke sier noe om endringer i bruk av håndfri mobiltelefon.

En før-og-etter undersøkelse av ulykkestall i New York (Nikolaev et al. 2010) fant en tendens til synkende ulykkestall. Denne tendensen kan imidlertid ha utallige grunner og undersøkelsen kunne ikke knytte den direkte til forbudet mot bruk av håndholdt mobiltelefon.

I Norge ble bruk av håndholdt mobiltelefon i bil forbudt i 2000. Data om bruk av mobiltelefon ved forsikringsmeldte ulykker ble innhentet i 1997 (Sagberg 1998) og 2008 (Backer-Grøndahl og Sagberg 2009). Disse dataene ble ikke innhentet med sikte på å måle virkninger av forbudet mot bruk av håndholdt mobiltelefon. Det kan likevel ha interesse å benytte dataene til en mer uformell vurdering av mulige virkninger av forbudet. I 1997 ble bruk av mobiltelefon oppgitt i 23 av i alt 6161 ulykker, tilsvarende 0,37% (uavhengig av om føreren hadde skyld eller ikke). I 2008 ble bruk av mobiltelefon oppgitt ved 28 av 4307 ulykker, tilsvarende 0,65% (uavhengig av skyld). I 1997 ble håndholdt mobiltelefon oppgitt brukt i 15 av de 23 ulykkene der mobiltelefon ble brukt. I 2008 ble håndholdt mobiltelefon oppgitt brukt i 12 av 28 ulykker.

Disse tallene tyder på at det har skjedd en forskyvning fra håndholdt til håndfri mobiltelefon. Dette kan være en virkning av forbudet mot å bruke håndholdt mobiltelefon. På den annen side er andelen av ulykker der mobiltelefon, uansett type, har vært brukt, økt. Økningen fra 0,37% til 0,65% er imidlertid mye mindre enn økningen i mobiltelefonbruk i befolkningen generelt fra 1997 til 2008 skulle tilsi. Alt i alt tyder tallene derfor på at forbudet kan ha hatt en liten virkning på ulykkene og kan ha bidratt til å begrense en vekst i bruk av mobiltelefon i bil som ellers kunne ha skjedd.

Virkninger av mobiltelefoner på oppmerksomhet og atferd

Det er gjort mange studier, spesielt i kjøresimulator, av hvordan bruk av mobiltelefon under kjøring påvirker kjøreprestasjonene. Caird et al. (2008) har gjort en meta-analyse av resultatene av 33 slike undersøkelser. De konkluderer med at bruk av mobiltelefon: (1) øker reaksjonstiden med ca 0,25 sekunder; (2) medfører en liten reduksjon i kursstabilitet, det vil si litt mer sideveis bevegelser i kjørefeltet; (3) medfører noe økning av avstanden til forankjørende og (4) medfører lavere fart. To av disse endringene – økt reaksjonstid og redusert kursstabilitet – må betraktes som negative for sikkerheten. De to andre – økt avstand og lavere fart – er isolert sett positive for sikkerheten. Spørsmålet er hva nettoresultatet av atferdsendringene blir.

De aller fleste førere er klar over at bruk av mobiltelefon tar oppmerksomhet bort fra kjøringen. Lavere fart og økt avstand til forankjørende kan tolkes som en mer eller mindre bevisst atferdstilpasning (i mange tilfeller er disse endringene i atferd trolig ikke valgt bevisst) med sikte på å kompensere for redusert oppmerksomhet og dermed opprettholde sikkerhetsmarginen.

En undersøkelse som gjør det mulig å beregne endringer i sikkerhetsmargin, angitt ved endringer i stopplengde, og som ikke inngår i meta-analysen til Caird et al. (2008), er gjort av Törnros og Bolling (2006) i VTIs kjøresimulator. Forsøkspersonene ble bedt om å kjøre i fem ulike trafikkmiljøer. I alle disse økte reaksjonstiden med mellom 0,1 og 0,25 sekunder. I tre av miljøene var økningen i reaksjonstid størst for håndfri mobiltelefon, selv om forskjellene var små. Farten ble redusert under mobilsamtaler i alle trafikkmiljøer, med et unntak for samtale med håndfri telefon på en landeveg med fartsgrense 70 km/t. Fartsreduksjonen var i alle tilfeller minst for håndfri telefon, størst for håndholdt.

Stopplengden er beregnet under forutsetning om at reaksjonstiden uten mobiltelefon er 1 sekund. Det er forutsatt flat veg og friksjonskoeffisient 0,8. Beregninger på grunnlag av resultatene til Törnros og Bolling (2006) viser da en ubetydelig økning av stopplengde i tre av fem trafikkmiljøer ved bruk av håndholdt mobiltelefon, en ubetydelig reduksjon av stopplengde i ett trafikkmiljø og en reduksjon på 4,5% i ett trafikkmiljø. Generelt må endringene betegnes som små. Det er ikke grunnlag for å hevde at sikkerhetsmarginen er nevneverdig redusert ved bruk av håndholdt mobiltelefon. For håndfri mobiltelefon økte stopplengden i fire av fem trafikkmiljøer. Den ble ubetydelig redusert i det femte. Resultatene tyder på at sikkerhetsmarginen er mindre ved bruk av håndfri mobiltelefon enn ved bruk av håndholdt. Atferdstilpasningen er størst når man bruker håndholdt mobiltelefon.

Kartlegging av bruk av mobiltelefon i trafikken

Bruk av mobiltelefon i trafikken blir regelmessig studert en del steder i verden. Det vanligste opplegget for slike studier er observasjoner fra vegkant. Denne metoden kan gi relativt pålitelige resultater for håndholdt mobiltelefon, men gir ikke et riktig bilde av bruken av håndfri mobiltelefon. Det er bare i Storbritannia man måler bruk av mobiltelefon med utstyr som er sensitivt for stråling og som derfor også kan registrere bruk av håndfrie mobiltelefoner. Bruken av mobiltelefon i trafikken i Storbritannia fremgår av tabell 2.

I delstaten Michigan i USA fant Eby et al. (2006) at bruken av håndholdt mobiltelefon økte fra 2,7% til 5,8% av trafikken i perioden 2001-2006. I delstatene District of Columbia, New York og Connecticut var bruken av håndholdt mobiltelefon i 2009 mellom 2% og 4% (McCartt et al. 2009). Det foreligger ikke tilsvarende registreringer i Norge, men ut fra den meget høye tettheten av mobiltelefoner i Norge kan man anslå bruken av håndholdt mobiltelefon i trafikken til i størrelsesorden 2,5% av trafikkarbeidet. Bruken av håndfri mobiltelefon (som er tillatt) er ukjent.

Virkning på framkommelighet

Det er påvist at farten reduseres under samtaler i mobiltelefon. Dette kan påvirke framkommeligheten. Dette berører imidlertid kun en liten del av trafikken og har neppe noen målbar virkning på framkommeligheten i sin alminnelighet, angitt, for eksempel, ved forventet reisetid mellom gitte steder.

Virkning på miljøforhold

Både støy og avgassutslipp har sammenheng med kjørefart. Endringene i fart som følge av bruk av mobiltelefon er imidlertid små og kortvarige og påvirker derfor neppe det generelle støynivået eller de totale utslippene fra vegtrafikk merkbart eller målbart.

Kostnader

Det tiltak som beskrives i dette kapitlet er forbud mot bruk av håndholdt mobiltelefon under kjøring med motorvogn. Kostnadene til dette tiltaket er primært knyttet til politikontroller. På grunnlag av politiets timestatistikk for ulike aktiviteter, kan kostnadene i 2008 grovt anslås til ca 60 millioner kroner (Elvik 2010).

Nyttekostnadsvurderinger

Det er gjort flere nyttekostnadsanalyser av forbud mot å bruke mobiltelefon under kjøring i USA (Redelmeier og Weinstein 1999, Hahn og Tetlock 1999, Cohen og Graham 2003, Sperber et al. 2009). Resultatene av disse analysene spriker. Disse analysene er lite relevante for det tiltak som beskrives her, siden de gjelder totalforbud mot bruk av mobiltelefon under kjøring. I alle analysene av totalforbud spiller verdsetting av forbrukernes nyttetap ved ikke å kunne benytte mobiltelefon en viktig rolle. Dette er ikke relevant når det gjelder forbud mot håndholdt mobiltelefon. En håndfri mobiltelefon har de samme funksjoner som en håndholdt mobiltelefon og medfører ikke noe nyttetap for forbrukerne.

Spørsmålet blir derfor om nytten av et forbud mot håndholdt mobiltelefon i form av færre ulykker representerer en samfunnsøkonomisk gevinst som overstiger kostnadene til kontroller av forbudet. De studier som er lagt fram her om virkninger på ulykkene av forbud mot håndholdt mobiltelefon gir ikke noe entydig grunnlag for å besvare dette spørsmålet. På den ene siden viser japanske data en nedgang i ulykker der mobiltelefon ble brukt. På den andre siden tyder norske data ikke på noen tilsvarende nedgang i antall ulykker der mobiltelefon er benyttet. Det er også stor usikkerhet knyttet til om håndfri mobiltelefon medfører lavere risiko enn håndholdt. Ulykkesstudier indikerer at håndfri mobiltelefon er litt sikrere enn håndholdt, men forskjellen er ikke statistisk signifikant. Atferdsstudier i kjøresimulator tyder ikke på at håndfri mobiltelefon medfører en større sikkerhetsmargin enn håndholdt.

Det foreligger med andre ord indikasjoner som peker i ulike retninger. Alle disse indikasjonene er for usikre til at man kan tallfeste virkningen på ulykkene av forbudet mot håndholdt mobiltelefon under kjøring med motorvogn i Norge. Kostnadene til kontroller vil bli oppveid hvis man unngår et par dødsulykker eller et fåtall (15-25) personskadeulykker per år. Så små endringer i ulykkestall ligger godt innenfor området for tilfeldig variasjon i ulykkestall fra år til år og kan dermed ikke påvises statistisk. På grunnlag av de undersøkelser som er presentert foran er det rimelig å anta at en eventuell virkning av forbudet mot bruk håndholdt mobiltelefon sannsynligvis er for liten til at den kan påvises statistisk ved hjelp av ulykkestall.

 

Formelt ansvar og saksgang

Initiativ til tiltaket

Initiativ til endringer i forbudet mot bruk av håndholdt mobiltelefon i bil kan bli tatt av vegmyndighetene, interessegrupper eller andre.

Formelle krav og saksgang

Forskrift om forbud mot førers bruk av håndholdt mobiltelefon under kjøring med motorvogn er fastsatt av Samferdselsdepartementet med hjemmel i Vegtrafikkloven. Forskriften supplerer den generelle aktsomhetsregelen for trafikk i vegtrafikkloven § 3. 

Ansvar for gjennomføring av tiltaket

Kontroll og håndheving av forskriften gjennomføres av politiet. Overtredelser sanksjoneres med forenklet forelegg i henhold til forskrift om forenklet forelegg i vegtrafikksaker § 1 nr. 12.

Referanser

Backer-Grøndahl, A., Sagberg, F. Driving and telephoning: Relative crash risk when using hand-held and hands-free mobile phones. Unpublished manuscript, Institute of Transport Economics, 2009.

Beck, K. H., Yan, F., Wang, M. Q. Cell phone users, reported crash risk, unsafe driving behaviors and dispositions: A survey of motorists in Maryland. Journal of Safety Research, 38, 683-688, 2007.

Caird, J. K., Willness, C. R., Steel, P., Scialfa, C. A meta-analysis of the effects of cell phones on driver performance. Accident Analysis and Prevention, 40, 1282-1293, 2008.

Cappelen akademisk forlag. Vegtrafikklovgivningen 2009. Vegtrafikkloven med trafikkregler og forskrifter. Ajourført per 20. April 2009. Oslo, Cappelen, 2009.

Cohen, J. T., Graham, J. D. A revised economic analysis of restrictions on the use of cell phones while driving. Risk Analysis, 23, 5-17, 2003.

Department for Transport. Mobile phone use by drivers: 2009. Survey results for England. London, Department for Transport, 2010.

Dragutinovic, N., Twisk, D. Use of mobile phones while driving – effects on road safety. Report R-2005-12. Leidschendam, SWOV Institute for road safety research, 2005.

Eby, D. W., Vivoda, J. M., St. Louis, R. M. Driver hand-held cellular phone use: A four-year survey. Journal of Safety Research, 37, 261-265, 2006.

Elvik, R. Utviklingen i oppdagelsesrisiko for trafikkforseelser. Rapport 1059. Oslo, Transportøkonomisk institutt, 2010.

Foss, R. D., Goodwin, A. H., McCartt, A. T., Hellinga, L. A. Short-term effects of a teenage driver cell phone restriction. Accident Analysis and Prevention, 41, 419-424, 2009.

Gras, M. E., Cunill, M., Sullman, M. J. M., Planes, M., Aymerich, M., Font-Mayolas, S. Mobile phone use while driving in a sample of Spanish university workers. Accident Analysis and Prevention, 39, 347-355, 2007.

Hahn, R. W., Prieger, J. E. The impact of driver cell phone use on accidents. Advances in Economic Analysis and Policy, 6, 1, article 9, 2006.

Hahn, R. W., Tetlock, P. C. The economics of regulating cellular phones in vehicles. Working Paper 99-9. AEI-Brookings Joint Center for Regulatory Studies. Washington DC, American Enterprise Institute and Brookings Institution, 1999.

Haldorsen, I., Rostoft, M. S., Moen, E. T. Dybdeanalyser av dødsulykker i vegtrafikken 2005-2008 – med særlig fokus på 2008. Rapport TS 2009:6. Oslo, Statens vegvesen, Vegdirektoratet, Veg- og trafikkavdelingen, 2009.

Høye, A., Elvik, R. Publication bias in road safety evaluation: how can it be detected and how common is it? Forthcoming in Transportation Research Record, 2010A.

Klauer, S. G., Dingus, T. A., Neale, V. L., Sudweeks, J. D., Ramsey, D. J. The impact of driver inattention on near-crash/crash risk: An analysis using the 100-car naturalistic driving study data. Report DOT HS 810 594. Washington D. C., U. S. Department of Transportation, National Highway Traffic Safety Administration, 2006.

Laberge-Nadeau, C., Maag, U., Bellavance, F., Lapierre, S. D., Desjardins, D., Messier, S., Saïdi, A. Wireless telephones and the risk of road crashes. Accident Analysis and Prevention, 35, 649-660, 2003.

McCartt, A., Hellinga, L. A., Strouse, L. M., Farmer, C. M. Long-term effects of hand-held cellphone laws on driver hand-held cellphone use. Arlington, VA, Insurance Institute for Highway Safety, 2009.

McEvoy, S., Stevenson, M. R., McCartt, A. T., Woodward, M., Haworth, C., Palamara, P., Cercarelli, R. Role of mobile phones in motor vehicle crashes resulting in hospital attendance: a case-crossover study. British Medical Journal, 331 (doi:10.1136/bmj.38537.397512.55), 2005.

McEvoy, S. P., Stevenson, M. R., Woodward, M. The contribution of passengers versus mobile phone use to motor vehicle crashes resulting in hospital attendance by the driver. Accident Analysis and Prevention, 39, 1170-1176, 2007.

Nikolaev, A. G., Robbins, M. J., Jacobson, S. H. Evaluating the impact of legislation prohibiting hand-held cell phone use while driving. Transportation Research Part A, 44, 182-193, 2010.

Redelmeier, D. A., Tibshirani, R. J. Association between cellular-telephone calls and motor vehicle collisions. New England Journal of Medicine, 336, 453-458, 1997A.

Redelmeier, D. A., Tibshirani, R. J. Interpretation and bias in case-crossover studies. Journal of Clinical Epidemiology, 50, 1281-1287, 1997B.

Redelmeier, D. A., Weinstein, M. C. Cost-effectiveness of regulations against using cellular telephone while driving. Medical Decision Making, 1999, 19, 1-8.

RoSPA (The Royal Society for the Prevention of Accidents). The risk o fusing a mobile phone while driving. Birmingham, Royal Society for the Prevention of Accidents, 2002.

Sagberg, F. Betydningen av mobiltelefonbruk for ulykkesrisiko i trafikken. Rapport 387. Oslo, Transportøkonomisk institutt, 1998.

Shinar, D., Tractinsky, N., Compton, R. Effects of practice, age, and task demands, on interference from a phone task while driving. Accident Analysis and Prevention, 37, 315-326, 2005.

Sperber, D., Shiell, A., Fyie, K. The cost-effectiveness of a law banning the use of cellular phones by drivers. Health Economics (doi: 10.1002/hec), 2009.

Statistisk sentralbyrå. Statistisk Årbok 2004. Oslo-Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå, 2004.

Statistisk sentralbyrå. Statistisk Årbok 2009. Oslo-Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå, 2009.

Stutts, J., Feaganes, J., Reinfurt, D., Rodgman, E., Hamlett, C., Gish, K., Staplin, L. Driver’s exposure to distractions in their natural driving environment. Accident Analysis and Prevention, 37, 1093-1011, 2005.

Törnros, J., Bolling, A. Mobile phone use – effects of conversation on mental workload and driving speed in rural and urban environments. Transportation Research Part F, 9, 298-306, 2006.

Violanti, J. M. Cellular phones and fatal traffic collisions. Accident Analysis and Prevention, 30, 519-524, 1998.

Violanti, J. M., Marshall J. R. Cellular phones and traffic accidents: an epidemiological approach. Accident Analysis and Prevention, 28, 265-270, 1996.

Wilson, J., Fang, M., Wiggins, S., Cooper, P. Collision and violation involvement of drivers who use cellular telephones. Traffic Injury Prevention, 4, 45-52, 2003.