Hovedside/ Del 2 - Effekt av tiltak/ 8: Kontroll og sanksjoner/ 8.9 Behandling av promilledømte førere

8.9 Behandling av promilledømte førere

Kapitlet er skrevet i 2008 av Alena Høye (TØI)

Problem og formål

Førere som blir tatt av politiet med ulovlig promille har ofte alkoholproblemer. Dette gjelder særlig førere som gjentatte ganger blir promilledømt og førere som blir tatt med høye blodalkoholkonsentrasjoner. Straffer og sanksjoner (inndragelse av førerkort, bøter, fengsel) fører ikke alltid til langvarige endringer av drikke- og kjørevanene av promillekjørere og bidrar ikke til å behandle alkoholisme (Fowler & Alcorn, 2002).

Opplærings- og behandlingstiltak som sikter mot å endre førernes atferd kan derfor være alternativer eller supplementer til klassiske sanksjoner. Det er noe diskusjon rundt spørsmålet om i hvilken grad promillekjøring skal anses som et helseproblem eller som en kriminell handling (Ferguson m.fl., 1999). Begge tilnærmingsmåter har sin legitimitet ifølge McKnight (1995). Førere som er alkoholavhengige vil neppe utgjøre mindre risiko i trafikken når de ikke får behandling. Når man anser promillekjøring som en kriminell handling er det føreren, ikke samfunnet, som står for kostnadene ved tiltakene.

Beskrivelse av tiltaket

Behandling og rehabilitering av promillekjørere brukes i noen land for førere med flere promilledommer, ofte i kombinasjon med sanksjoner eller som alternativ til sanksjoner. Noen generelle trekk ved behandlingsopplegg er beskrevet i det følgende.

Fokus på problemer: Behandling kan fokusere på alkoholproblemer og ta en terapeutisk tilnærming for å behandle disse, eller ta en mer pedagogisk tilnærming og fokusere på konkret atferd. Noen programmer har ingen spesifiserte eller moralsk fokus. Pedagogiske opplegg er de mest brukte, mens terapeutisk behandling brukes mest for førere med alvorlige alkoholproblemer. En ulempe ved terapeutiske tiltak er at effektiviteten kan være begrenset når deltakelse ikke er frivillig (Ferguson m.fl., 1999).

Grad av frivillighet: Når behandling brukes som sanksjon er deltakelse ofte likevel i mer eller mindre grad frivillig. Førere kan f.eks. få reduserte straffer og restriksjoner som insentiver for å delta. Behandling kan også være en forutsetning for å få et inndratt førerkort tilbake. Sanksjoner for førere som ikke deltar eller som avbryter behandling varierer fra en forlengelse av førerkortinndragelse til fengsel. Behandling som er helt frivillig, dvs. ikke knyttet til sanksjoner, er ikke behandlet i dette kapittelet.

Oppfølging og overvåking: I noen programmer er det kun obligatorisk å møte opp på kurs eller behandling et visst antall ganger, mens det i andre programmer finnes mer eller mindre omfattende tiltak for å sikre at førerne deltar og overholder regler (f.eks. avholdenhet fra alkohol eller ingen bilkjøring) fra regelmessige samtaler med en veileder eller dommer til blodprøver, løgndetektortester og elektroniske fotlenker.

Valg av behandlingsopplegg: I noen programmer er det mulig å velge en behandlingsform som er tilpasset førerens problemer mens det i andre programmer er samme behandling for alle førere.

Målgruppe, førere som får behandling: Krav (eller tilbud) om behandling gis ikke alltid til alle førere. Ofte er f.eks. førere med tung kriminell bakgrunn utelukket fra behandling. Grupper av førere som blir henvist til behandling kan være enten førere med de minst alvorlige problemene, hvor det er størst mulighet for å endre atferd, eller førere med de mest alvorlige problemene som utgjør den per person største risikoen i trafikken ("forebyggings-paradoks", Woodall m.fl., 2004).

Behandlings- eller rehabiliteringstiltak er ikke blant (straffe-)reaksjonene for promillekjøring i Norge og behandling eller rehabilitering av promilledømte førere fører ikke til mildere straff eller til at førerkortet blir inndratt i en kortere periode.

Virkning på ulykker

Det finnes et stort antall studier av behandlingstiltak for promilledømte førere. I de fleste tilfeller er imidlertid behandling ikke det eneste tiltaket, og det finnes systematiske forskjeller mellom førere som får og som ikke får behandling. Et annet problem er at de fleste studier har evaluert virkningen kun i behandlingsperioden. Atferdsendringer i behandlingsperioden kan ofte (delvis) forklares med et ønske om å unngå sanksjonene som er knyttet til ikke-overholdelse av reglene i behandlingsprogrammet.

De fleste studier har undersøkt virkningen på residivisme (nye promilledommer). Residivisme er imidlertid avhengig av tilfeldigheter, førernes atferd og politiets promillekontroller. Det er ofte for få førere som deltar i programmer til å kunne trekke meningsfulle konklusjoner om virkningen på ulykker.

Virkning av behandling på residivisme: Det er funnet tre studier av virkningen av behandlingsprogrammer på residivisme som er forholdsvis godt kontrollert og som har undersøkt virkningen over flere år etter behandlingen. To undersøkelser av Langworthy & Latessa (1993; 1996) tyder på at residivisme er redusert umiddelbart etter avsluttet behandling. Derimot ble det ikke vist noen virkning av behandlingen når en periode på ca. 3,5 år etter behandlingen betraktes. Peck m.fl. (1994) fant heller ingen signifikant virkning i en periode på 4 år etter behandlingen.

Virkning av opplæring på residivisme: Rider m.fl. (2007) viste i en eksperimentell studie at et program med fokus på bilkjøring istedenfor drikking var mer effektivt i å redusere residivisme blant førstegangspromilledømte enn et program som kun fokuserte på drikking. Studien gikk over to år etter avsluttet behandling.

Opplæringstiltak er som regel ikke effektive når det foreligger fysisk alkoholavhengighet (McKnight, 1995).

Opplegg hvor promilledømte førere må lytte til fortellinger av personer som ble skadet i ulykker av promilleførere ("Victim Impact Panel") ble undersøkt i noen studier i USA og det ble ikke funnet noen virkninger på residivisme (Wheeler m.fl., 2004).

Virkninger av behandling på ulykker: I en meta-analyse av 105 studier har Wells-Parker m.fl. (1995) funnet at behandlings- og opplæringstiltak i gjennomsnitt fører til reduksjoner på mellom 7 og 9% av både promillekjøring og alkoholulykker. Det er imidlertid stor variasjon i resultatene og den sammenlagte virkningen er ikke statistisk pålitelig. Utover dette ble de største virkningene funnet i de minste studiene, noe som tyder på at resultatene er påvirket av publikasjonsskjevhet. Metodisk svakere undersøkelser har i gjennomsnitt funnet større virkninger, noe som tyder på at det ofte er andre faktorer enn behandlingen som har bidratt til resultatene.

Nochajski m.fl. (1993) viste at behandling er mindre effektiv blant førere som er både alkoholikere, og tidligere blitt straffet for ikke-trafikkrelatert kriminalitet, enn blant andre førere.

Green m.fl. (1991) viste at førere som fullførte behandlingen hadde færre nye promilledommer og ulykker enn førere som ikke avsluttet behandlingen, uansett hvilken type behandling de fikk. Det er uklart om dette er en effekt av behandlingen eller om forskjellen skyldes egenskaper ved førerne.

Virkning av opplæring på ulykker: Bartl m.fl. (2002) har i en litteraturstudie funnet 6 studier av virkningen av kurs for promilledømte førere uten alkoholproblemer. Residivisme var redusert med om lag 50% i perioder på mellom 1 og 6 år. Alle studier har brukt kontrollgrupper som ifølge Bartl m.fl. var sammenlignbare med forsøksgruppene, slik at resultatene ikke i stor grad er påvirket av andre forskjeller mellom førerne. Kursene har det til felles at de ble gjennomført med ikke mer enn 10 deltakere over 3 til 8 uker, kursledere var trent i diskusjoner med problemførere og fokuset i kursene var på selvrefleksjon istedenfor opplæring.

Andre evalueringsstudier av opplæringstiltak har ikke funnet reduksjoner av ulykker eller residivisme. Evalueringer av kurs for førere som ble dømt for alkoholrelatert uforsvarlig kjøring ("alcohol-reckless driving") i California (California Department of Motor Vehicles, 2002, 2003. 2004, 2005, 2006, 2007, 2008) har i de fleste årene ikke funnet noen forskjeller i antall ulykker i en periode på 1 år etter at førerne ble dømt. Den sammenlagte virkningen i årene 2002-2008 er en reduksjon av antall ulykker på 5% som ikke er statistisk pålitelig (95% konfidensintervall (-13; +4)).

En studie av opplæringstiltak for unge førere (Lacey m.fl., 2003) har ikke funnet noen virkning på ulykker. Programmet var rettet mot unge førere generelt, dvs. ikke mot førere som hadde blitt dømt for promillekjøring.

Et redusert antall promilledommer, men ingen reduksjon av antall ulykker, ble observert i en studie som har evaluert et program som hadde som mål å redusere tilgjengelighet av alkohol for ungdommer (Wagenaar m.fl., 2000). Resultatene gjelder det totale antall promilledommer og ulykker med unge førere i kommuner hvor programmet ble gjennomført.

Virkninger av behandling og førerkortinndragelse på residivisme: Flere studier har funnet at virkningen av førerkortinndragelse på residivisme er større enn virkningen av behandling. Det ble også funnet at behandlingstiltak har en større virkning på residivisme når slike tiltak er kombinert med sanksjoner, enn når de ikke er kombinert med sanksjoner (Watson, 1998; Wells-Parker m.fl., 1995; Nochajski & Stasiewicz, 2006). DeYoung (1995; 1999) viste at behandling i kombinasjon med førerkortinndragelse reduserte residivisme, men ikke behandling alene. Disse funnene gjelder behandlingsperioden eller perioden hvor førerkortet er inndratt.

Virkninger av behandling og førerkortinndragelse på ulykker: Tre undersøkelser har undersøkt ulykkesinnblanding av førere som kunne velge mellom behandling og førerkortinndragelse. Resultatene viser at førere som hadde valgt behandling hadde signifikant flere ulykker som ikke involverer alkohol enn førere som hadde valgt førerkortinndragelse (+27%; 95% konfidensintervall (+20; +34)), og like mange ulykker som involverer alkohol (Preusser m.fl., 1976; Hagen m.fl., 1979; Sadler m.fl., 1991). Resultatene gjelder en periode på 4 år etter at førerne ble dømt og det er ikke kontrollert for forskjeller mellom førerne annet enn alderen.

En evalueringsstudie av en prikkbelastningsordning viste også at førere med inndratt førerkort hadde signifikant færre ulykker enn førere som tok et kurs, og som ville ha fått inndratt førerkortet hvis de ikke hadde tatt kurset (Stephen, 2004)

Virkninger av fengselsstraff og behandling på ulykker: Woodall m.fl. (2004) viste at behandling i tillegg til fengselsstraff ikke har noen virkning på ulykker i en periode på mellom 1 og 7 år etter fengselsoppholdet. Førere som ble dømt til 1 måned i fengsel, behandling i fengselet og en 6 måneders oppfølgingsperiode ble sammenlignet med førere som hadde blitt dømt kun til 1 måned i fengsel. Virkningen som ble funnet på antall ulykker er en ikke signifikant reduksjon på 6% (95% konfidensintervall (-20; +9)). Derimot ble det funnet at førere med flere tidligere trafikkforseelser, høye blodalkoholkonsentrasjoner i politikontrollen, og som er yngre har signifikant flere ulykker (både med og uten alkohol) i etterperioden.

Virkning på framkommelighet

Behandlings- og opplæringstiltak har ingen generell virkning på framkommelighet. Når behandling er kombinert med førerkortinndragelse eller fengselsstraff kan framkommeligheten for førere med inndratt førerkort være redusert.

Virkning på miljøforhold

Det er ikke dokumentert noen virkninger på miljøforhold.

Kostnader

Kostnadene til behandling av førere vil være avhengig av behandlingsprogrammet. I Norge er behandling av promilledømte førere ikke bestanddel av sanksjonene.

Nytte-kostnadsvurderinger

Det er stor variasjon i både kostnadene og virkningen av ulike behandlingstiltak. Det er derfor ikke beregnet nyttekostnadsanalyser.

Formelt ansvar og saksgang

Initiativ til tiltaket

Det er Justisdepartementet som har ansvaret for å iverksette denne type tiltak.

Formelle krav og saksgang

Det er utarbeidet forskrift om program mot ruspåvirket kjøring, og egne retningslinjer. Programmet er en straffereaksjon overfor personer som ellers ville blitt dømt til ubetinget fengselsstraff for kjøring under påvirkning av legale eller illegale rusmidler. Det er formelt sett et særvilkår til betinget dom, som alternativ til ubetinget fengsel.

Før man blir dømt til program mot ruspåvirket kjøring er det vanlig at påtalemyndigheten anmoder om en personundersøkelse fra friomsorgen, der friomsorgen skal vurdere egnetheten til den siktede, ut ifra om den siktede er i målgruppen eller ikke. Det er deretter dommeren som eventuelt dømmer vedkommende til program mot ruspåvirket kjøring. Programmet forutsetter imidlertid et informert samtykke fra siktede eller domfelte.

Ansvar for gjennomføring av tiltaket

Det er kriminalomsorgen som har ansvaret for gjennomføringen av programmet. Programmet har en gjennomføringstid på 10 måneder, og skal inneholde individuelle samtaler med kriminalomsorgen, samtaleorientert undervisning i grupper, kartlegging av eventuelt behandlingsbehov og kontroll, deriblant ruskontroll.

Referanser

Bartl, G., Assailly, J.-P. Chatenet, F., Hatakka, M. , Keskinen, E. & Willmes-Lenz, G. (2002). EU-Project „Andrea" Analysis of Driver Rehabilitation Programmes. Wien: Kuratorium fuer Verkehrssicherheit.

DeYoung, D.J. (1995). An evaluation of the effectiveness of California drinking driver programs. Report CAL-DMV-RSS-95-146. Sacramento, Cal., California Department of Motor vehicles.

DeYoung, D.J. (1999). An evaluation of the specific deterrent effects of vehicle impoundment on suspended, revoked, and unlicensed drivers in California. Accident Analysis and Prevention, 31, 45-53.

Ferguson, M., Sheehan, M., Davey, J. & Watson, B. (1999). Drink driving rehabilitation: the present contect. Road Safety Rsearch Report CR 184. Queensland, Australia: Centre for Accident Reseach and Technology, Queensland University of Technology.

Fowler, W.E. & Alcorn, J. (2002). The use of legal motivators in the treatment of drunken driers: Questioning the assumptions.

Green, R.E., French, J.F., Haberman, P.W. (1991). The effects of combining sanctions and rehabilitation for driving under the influence: an evaluation of the New Jersey Alcohol Countermeasures Program. Accident Analysis and Prevention, 23, 543-555.

Hagen, R. E., Williams, R. L. & McConell, E. J. (1979). The traffic safety impact of alcohol abuse treatment as an alternative to mandated licensing controls. Accident Analysis and Prevention, 11, 275-291.

Lacey, J.H., Wiliszowski, C.H. & Jones, R.K. (2003). An impact evaluation of underage drinking prevention projects. Report DOT HS 809 670. Washington DC: National Highway Traffic Safety Administration.

Langworthy, R. & Latessa, E.J. (1993). Treatment of chronic drunk drivers: the turning point project. Journal of Criminal Justice, 21, 265-276.

Langworthy, R. & Latessa, E.J. (1996). Treatment of chronic drunk drivers: A four-year follow-up of the turning point project. Journal of Criminal Justice, 24, 273-281.

McKnight, A.J. (1995). Meta-analysis of remedial interventions with drink/drive offenders: A useful clarification of what is and is not known. Addiction, 90, 1591-1592.

Nochajski, T.H., Miller, B.A., Wieczorek, W.F. & Whitney, R. (1993). The effects of a dringing-driver treatment program. Does criminal history make a difference? Criminal Justice and Behavior, 20, 174-189.

Peck, R.C. Arstein-Kerslake, G.W. & Helander, W.J. (1994). Psychometric and biographical correlates of drunk-driving recidivism and treatment program compliance. Journal of Studies on Alcohol, 55, 667-678.

Preusser, D.F, Ulmer, R.G. & Adams, J.R. (1976). Driver record evaluation of a drinking driver rehabilitation program. Journal of Safety Research, 8, 3, 98-105.

Rider, R., Voas, R.B., Kelley-Baker, T., Grosz, M. & Murphy, B. (2007). Preventing alcohol-related convictions: The effect of a novel curriculum for first-time offenders on DUI recidivism. Traffic Injury Prevention, 8, 147-152.

Sadler, D.D., Perrine, M.W. & Peck, R.C. (1991). The long-term traffic safety impact of a pilot alcohol abuse treatment as an alternative to license suspensions. Accident Analysis and Prevention, 23, 4, 203-224.

Stephen, M. (2004). What is the effect of drier education programs on traffic crash and violation rates? Report FHWA.AZ.04-546. Phoenix, Arizona, Arizona Department of Transportation.

Wagenaar, A.C., Murray, D.M & Toomey, T.L. (2000). Communities mobilizing for change on alcohol (CMCA): Effects of a randomized trial on arrest and traffic crashes. Addiction 95, 209-217.

Watson, B.C. (1998). The effectiveness of drink driving livense actions, remedial programs and vehicle-based sanctions. 18th ARRB Reseach Conference, 66-87.

Wells-Parker, E.N.,Bangert-Drowns, R. Allegrezza, J. McMillen, R. & Williams, M. (1995). Final Results From a Meta-Analysis of Remedial Interventions with DUI Offenders. Addiction, 90, 907-926.

Wheeler, G.R., Rogers, E.M., Tonigan, J.S., Woodall, W.G. (2004). Effectiveness of customized Victim Impact Panels on first-time DWI offender inmates. Accident Analysis and Prevention, 36, 29-35.

Woodall, W.G., Kunitz, S.J., Hongwei, Z., Wheeler, D.R., Westerberg, V. & Davis, K. (2004). The prevention paradox, traffic safety, and driving-while-intoxicated treatment. American Journal of Preventive Medicine, 27, 106-111.